I det året kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og opphøyet trone, og kanten av kappen hans fylte tempelet.

Serafer stod over ham, hver hadde seks vinger: Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to fløy de.

De ropte til hverandre og sa: "Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! Hele jorden er full av hans herlighet."

Dørstokkene rystet ved lyden av dem som ropte, og huset ble fylt med røyk.

Da sa jeg: "Ve meg, for jeg er fortapt! For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor blant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett Kongen, Herren, hærskarenes Gud."

Da fløy en av serafene til meg, og i hånden hadde han en glødende stein som han hadde tatt fra alteret med en tang.

Han rørte ved min munn og sa: "Se, denne har berørt dine lepper; din skyld er tatt bort, og din synd er sonet."

Jeg hørte Herrens røst si: "Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?" Da sa jeg: "Her er jeg, send meg!"

Og han sa: "Gå og si til dette folket: Hør, men forstå ikke; se, men kjenn ikke."

Gjøre dette folkets hjerte sløvt, gjøre deres ører tunge og deres øyne lukkede, så de ikke ser med sine øyne, hører med sine ører, eller forstår med sitt hjerte og omvender seg og blir helbredet."

Så spurte jeg: "Hvor lenge, Herre?" Han svarte: "Til byene er lagt øde, uten innbyggere, husene uten folk, og landet blir fullstendig tomt."

Herren vil sende menneskene langt bort, og det vil være stor tomhet i landet.

Og om det fortsatt er en tiendedel igjen i landet, skal det igjen bli ødelagt. Men som eikastra og terebint, når de felles, beholder en stubb, slik skal et hellig frø være stubbens stamme."