Min ånd er knust, mine dager sluknet, graver venter på meg.

Er ikke spotterne med meg, og mine øyne hviler i deres fornærmelser?

Sett et pant for meg hos deg. Hvem vil gi min hånd sikkerhet?

For deres hjerter har du skjult for forstand, derfor vil du ikke la dem seire.

Den som angir venner for deling, hans barns øyne vil synke.

Han har satt meg til et eksempel blant folkeslagene, jeg er blitt en spott for folk.

Mitt øye er blitt svakt av sorg, og alle mine lemmer ligner skygger.

Rettferdige vil undres over dette, og den skyldfrie vil reise seg mot hykleren.

Den rettferdige vil holde fast ved sin vei, og den rene av hender vil få ny kraft.

Men dere alle, kom igjen; jeg finner ingen vis blant dere.

Mine dager har passert, mine planer er brutt, hjertets lengsler er borte.

De bytter natt om til dag, lyset er nær for mørkets skyld.

Hvis jeg nå håper at dødsriket er mitt hjem, i mørket har jeg bredt min seng.

Jeg har sagt til graven: 'Du er min far', til marker: 'Min mor og søster'.

Hvor er da mitt håp? Og hvem ser mitt håp?

Det skal fare ned til dødsrikets porter når jeg hviler i støvet.