Disse tre menn sluttet å svare Job, fordi han anså seg selv for å være rettferdig.

Da ble Elihu, sønn av Barakel, fra Buz-folket, fra Ram-familien, fylt av sinne mot Job, fordi han rettferdiggjorde seg selv fremfor Gud.

Han ble også sint på de tre vennene, fordi de ikke fant noe svar og dermed dømte Job.

Elihu ventet med å tale til Job fordi de andre var eldre enn ham.

Men da Elihu så at det ikke var noe svar fra de tre mennene, ble han sint.

Så begynte Elihu, sønn av Barakel fra Buz, å tale og sa: "Jeg er ung i alder, og dere er eldre, derfor våget jeg ikke å uttrykke det jeg vet for dere.

Jeg sa for meg selv: Alderen skal tale, og mange år skal gi visdom.

Men det er ånden i mennesket, og Den Allmektiges pust, som gir dem forståelse.

De mange er ikke alltid kloke, og de eldre forstår ikke alltid retten.

Derfor sier jeg: Hør på meg også, jeg vil si hva jeg vet.

Se, jeg har ventet på det dere skulle si, jeg har lyttet til deres innsikt mens dere lette etter ord.

Jeg har gitt dere oppmerksomhet, og ingen av dere har imøtegått Job eller svart på hans ord.

Så dere må ikke si: 'Vi har funnet visdom; Gud må overvinne ham, ikke et menneske.'

Han har ikke henvendt seg med argumenter til meg, og jeg vil ikke svare ham ut fra deres ord.

De er forbløffet, de svarer ikke lenger, talene er tatt fra dem.

Nå venter jeg, men de taler ikke, de står der, uten å gi noe svar.

Derfor vil jeg selv gi mitt svar, jeg vil fortelle min mening.

For jeg er full av ord, ånden i meg presser meg.

Se, mitt indre er som vin som ikke er åpnet, som nye sekker vil det briste.

Jeg vil tale, så jeg finner lettelse, jeg vil åpne mine lepper og svare.

Jeg vil ikke vise partiskhet overfor noen, og jeg vil ikke gi smigrende titler til noen menneske.

For jeg vet ikke hvordan jeg skal smigre, ellers kunne min Skaper straks ta meg bort.