Det man håpet på hos ham viste seg å være forgjeves. Ved synet av ham faller folk.

Ingen er så ubarmhjertig at de våger å provosere ham. Hvem kan stå imot meg?

Hvem har overgått meg, så jeg skulle betale ham tilbake? Alt under himmelen tilhører meg.

Jeg vil ikke tie om hans lemmer og kraftens tale, heller ikke om hans skjønnhet.

Hvem har fjernet hans ytterste lag? Hvem kan nærme seg hans dobbelte skjold?

Hvem kan åpne hans ansikts dører? Rundt hans tenner er frykt.

Hans stolthet er sterke skjold, tett forseglet med et segl.

De er samlet sammen bestanddel for bestanddel, og luft kommer ikke mellom dem.

De sitter fast til hverandre; de griper hverandre og skiller seg ikke fra.

Når han nyser, stråler det ut lys, og hans øyne er som morgenens øyelokk.

Fra hans munn kommer ildtunger, gnister av ild springer frem.

Røyk bryter frem fra hans nesebor, som en gryte kokt på en varm ild og siv.

Hans ånde svir av som glødende kull, og flammer skyter ut av hans munn.

På hans nakke hviler styrke, og foran ham bøyer sorgens flagge.

Hans kjøtts sammenbinding er fast, som om de er formet av støpejern de vil ikke rokke.

Hans hjerte er fast som en stein, hardt som de nederste steiner.

Når han reiser seg, blir de mektige redde; ved hans sammenbrudd blir de fortvilet.

Om et sverd skulle nå ham, vil det ikke stå; hverken spyd, kastelans eller rustningselement.

Han betrakter jern som strå, kobber som råttent tre.

En pil slipper han ikke inn; til ham blir stein kastet som stubber.

Han betrakter knipemiddelet som halm, og spotter ved lyd av spyd.

Under ham er som skarpe leirepotter; han sprer seg som en treskehammer over gjørme.

Havet koker han opp som en gryte, han får havet til å sjalte som salve.

Bak ham lyser stien, han gjør havbunnen til å eldres.

På jorden finnes ingen som kan sammenlignes med ham, skapt for ikke å frykte.

Han skuer på alt som er høyt, han er konge over alle stolte dyr.