Jefta fra Gilead var en tapper kriger, men han var sønn av en prostituert kvinne, og Gilead var faren til Jefta.

Gileads kone fikk også sønner, og da sønnene hennes vokste opp, jaget de Jefta bort og sa til ham: «Du skal ikke arve noe i vår fars hus, for du er sønn av en annen kvinne.»

Så flyktet Jefta fra brødrene sine og bodde i landet Tob. Der slo en flokk løsekarer seg sammen med ham, og de vandret ut med ham.

En tid etter gikk ammonittene til angrep på Israel.

Da ammonittene førte krig mot Israel, dro de eldste i Gilead for å hente Jefta fra landet Tob.

De sa til Jefta: «Kom og vær vår fører, så vi kan kjempe mot ammonittene.»

Jefta sa til de eldste i Gilead: «Var det ikke dere som hatet meg og jaget meg bort fra min fars hus? Hvorfor kommer dere til meg nå når dere er i nød?»

De eldste i Gilead svarte Jefta: «Slik er det nå, vi kommer til deg for at du kan gå med oss og kjempe mot ammonittene, og bli vår leder for alle innbyggerne i Gilead.»

Jefta sa til de eldste i Gilead: «Dersom dere henter meg tilbake for å kjempe mot ammonittene, og Herren gir dem i min hånd, skal jeg da bli deres leder?»

De eldste i Gilead sa til Jefta: «Herren er vårt vitne, vi skal gjøre som du sier.»

Så gikk Jefta med de eldste i Gilead, og folket satte ham til leder og høvding over seg. Jefta gjentok alle sine ord for Herren i Mispa.

Jefta sendte så budbærere til ammonittenes konge og sa: «Hva har du imot meg, siden du har kommet for å føre krig mot mitt land?»

Ammonittenes konge svarte Jeftas utsendinger: «Israel tok mitt land da de dro opp fra Egypt, fra Arnon til Jabbok og til Jordan. Nå må du gi det tilbake i fred.»

Men Jefta sendte igjen budbærere til ammonittenes konge.

Han sa til ham: «Slik sier Jefta: Israel tok ikke Moabs land eller ammonittenes land.

For da de dro opp fra Egypt, vandret Israel gjennom ørkenen til Rødehavet og kom til Kadesh.

Israel sendte bud til Edoms konge og sa: 'La meg dra gjennom ditt land'. Men Edoms konge lot dem ikke få lov. De sendte også bud til Moabs konge, men han ville heller ikke. Så Israel ble værende i Kadesh.

Siden vandret de gjennom ørkenen, omkring Edoms land og Moabs land. De kom til Moabs østlige grense og slo leir på den andre siden av Arnon. Men de gikk ikke inn i Moabs område, for Arnon er Moabs grense.

Israel sendte så bud til Sihon, amorittenes konge, kongen av Hesjbon, og sa til ham: 'La oss dra gjennom ditt land til mitt eget.'

Men Sihon stolte ikke på Israel og lot dem ikke dra gjennom sitt land. Han samlet alt sitt folk, slo leir i Jahsa og kjempet mot Israel.

Men Herren, Israels Gud, overga Sihon og hele folket hans i Israels hånd, og de slo dem. Så tok Israel landet til amorittene som bodde der.

De inntok hele området, fra Arnon til Jabbok og fra ørkenen til Jordan.

Så Herren, Israels Gud, drev amorittene bort for sitt folk Israel, og nå vil du ta det?

Vil du ikke ta det som din gud Kemosj gir deg? Vi tar alt som Herren vår Gud har erobret for oss.

Er du bedre enn Balak, Sippors sønn, kongen av Moab? Kom han i strid med Israel, eller førte han krig mot dem?

Mens Israel bodde i Hesjbon og dens landsbyer, i Aroer og dens landsbyer og i alle byene langs Arnon i tre hundre år, hvorfor tok dere det ikke tilbake i den tiden?

Jeg har ikke syndet mot deg, men du gjør ondt mot meg ved å føre krig. La Herren, dommeren, dømme i dag mellom Israels barn og ammonittene.»

Men ammonittenes konge hørte ikke på ordene Jefta hadde sendt til ham.

Ånd fra Herren kom over Jefta. Han dro gjennom Gilead og Manasse og dro videre til Mispe i Gilead. Fra Mispe i Gilead dro han til ammonittene.

Jefta gjorde et løfte til Herren og sa: «Hvis du gir ammonittene i min hånd,

skal den som først kommer ut av døren til mitt hus for å møte meg når jeg kommer tilbake i fred fra ammonittene, tilhøre Herren, og jeg vil ofre ham som brennoffer.»

Så gikk Jefta i kamp mot ammonittene, og Herren lot dem falle i hans hender.

Han slo dem med stor ødeleggelse fra Aroer til Minnit, tjue byer, og til Abel-Keramim. Ammons barn ble beseiret av Israels barn.

Da Jefta kom hjem til sitt hus i Mispe, kom hans datter ut for å møte ham med tamburiner og dans. Hun var hans eneste barn; han hadde verken sønn eller datter uten henne.

Da han så henne, rev han klærne sine og sa: «Å, min datter! Du har bøyd meg ned i sorg, og du er blitt til elendighet for meg. Jeg har åpnet min munn for Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.»

Hun sa til ham: «Min far, du har åpnet din munn for Herren. Gjør med meg etter det som har gått ut av din munn, siden Herren har skaffet deg hevn på dine fiender, ammonittene.»

Hun sa til faren: «La dette bli gjort for meg: Gi meg to måneder, så jeg kan dra opp i fjellene og gråte over min jomfrudom, jeg og mine venninner.»

Han svarte: «Gå!» og lot henne dra for to måneder. Hun dro av sted med sine venninner og sørget over sin jomfrudom i fjellene.

Da to måneder var gått, vendte hun tilbake til sin far, og han gjorde med henne i henhold til sitt løfte. Hun hadde aldri vært sammen med en mann, og det ble en skikk i Israel.

Hvert år gikk Israels døtre for å sørge over Jeftas datter, gileaditten, i fire dager i året.