Herrens engel dro opp fra Gilgal til Bokim, og han sa: 'Jeg førte dere opp fra Egypt og førte dere til det landet som jeg sverget til deres fedre. Jeg sa: Jeg vil aldri bryte min pakt med dere.'

Men dere skal ikke inngå noen pakt med innbyggerne i dette landet. Deres altere skal dere rive ned. Men dere har ikke hørt på min stemme. Hva er det dere har gjort?'

Så sa jeg også: 'Jeg vil ikke drive dem ut foran dere, men de skal være som torner i siden på dere, og deres guder skal bli en snare for dere.'

Da Herrens engel hadde sagt disse ordene til alle Israels barn, gråt folket høyt.

De kalte det stedet for Bokim og ofret der til Herren.

Da Josva hadde latt folket dra, dro Israels barn hver til sitt eie for å ta landet i besittelse.

Folket tjente Herren så lenge Josva levde, og så lenge de eldste levde som overlevde Josva, de som hadde sett alle de store gjerningen som Herren hadde gjort for Israel.

Josva, Nuns sønn, Herrens tjener, døde i en alder av hundre og ti år.

De begravde ham på området til hans arv, i Timnat-heres på Efraims fjell, nord for Gaasj-fjellet.

Så døde også hele den generasjonen, og en annen generasjon vokste opp etter dem som ikke kjente Herren eller de gjerninger han hadde gjort for Israel.

Israelittene gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og tjente Baalene.

De forlot Herren, sine fedres Gud, som hadde ført dem ut fra Egypt, og fulgte andre guder blant folkene rundt dem. De bøyde seg for dem og gjorde Herren vrede.

De forlot Herren og tjente Baal og Astartebildene.

Da ble Herrens vrede tent mot Israel, og han overgav dem i vold til ransmenn som plyndret dem. Han solgte dem i håndene til deres fiender rundt omkring, så de ikke kunne stå seg mot sine fiender lenger.

Overalt hvor de drog ut, var Herrens hånd mot dem til ulykke, slik Herren hadde sagt og lovet dem. Og de ble svært trengt.

Så lot Herren dommere stå fram, som frelste dem fra deres plyndreres hånd.

Men de hørte ikke på sine dommere. De drev hor etter andre guder og bøyde seg for dem. De vendte seg snart bort fra den veien som deres fedre hadde fulgt ved å adlyde Herrens bud. De gjorde ikke som dem.

Når Herren reiste dommere for dem, var Herren med dommeren og frelste dem fra deres fienders hånd så lenge dommeren levde, for Herren lot seg bevege av deres sukk under dem som plaget og trykket dem.

Men når dommeren døde, vendte de tilbake og oppførte seg enda verre enn sine fedre ved å følge andre guder, tjene dem og bøye seg for dem. De ga ikke opp sine onde gjerninger eller sin stivnakkete ferd.

Da ble Herrens vrede opptent mot Israel, og han sa: 'Fordi dette folket har overtrådt min pakt som jeg gav deres fedre, og ikke har lyttet til min røst,'

vil jeg heller ikke drive bort noen av de folkeslagene som Josva lot bli igjen da han døde.

For ved dem vil jeg sette Israel på prøve, å se om de vil holde Herrens vei og vandre på den, slik deres fedre gjorde, eller ikke.'

Derfor lot Herren disse folkeslagene bli, og han drev dem ikke hastig bort, og han gav dem ikke i Josvas hånd.