Dette er ordene til Nehemja, sønn av Hakalja. I måneden Kislev, i det tjuende året, befant jeg meg i borgen Susa.

Da kom Hanani, en av mine brødre, sammen med noen menn fra Juda. Jeg spurte dem om jødene, de som var sluppet unna fangenskapet, og om Jerusalem.

De sa til meg: «De som er tilbake etter fangenskapet, er i stor nød og vanære der i byen. Jerusalems murer er revet ned, og portene er brent med ild.»

Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt og sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til Himmelens Gud.

Jeg sa: «Å, Herre, Himmelens Gud, den store og fryktinngytende Gud, som holder sin pakt og trofasthet mot dem som elsker ham og holder hans bud!

La ditt øre være oppmerksomt og dine øyne åpne, så du hører din tjeners bønn, som jeg nå dag og natt ber for dine tjenere, Israels barn. Jeg bekjenner Israels barns synder, som vi har syndet mot deg. Jeg og min fars hus har syndet.

Vi har handlet svært ille mot deg, og vi har ikke holdt budene, forskriftene og lovene du ga din tjener Moses.

Husk nå hva du sa til din tjener Moses: 'Om dere er troløse, skal jeg spre dere blant folkeslagene.

Men om dere vender tilbake til meg og holder mine bud og gjør dem, selv om dere var spredt til himmelens ytterste ender, vil jeg samle dere derfra og føre dere til stedet jeg har utvalgt for mitt navn skal bo.'

De er dine tjenere og ditt folk, som du har forløst ved din store styrke og din mektige hånd.

Å, Herre, la ditt øre være oppmerksomt til din tjeners bønn og til dine tjeneres bønn, dem som frykter ditt navn. Gi ditt tjenere hell i dag, og gi ham nåde for denne mann.» Jeg var kongens munnskjenk.