Det skjedde i måneden Nisan i det tjuende året av kong Artaxerxes at det var vin foran ham, og jeg tok vinen og ga den til kongen, uten at jeg tidligere hadde vært bedrøvet i hans nærvær.

Kongen sa til meg: Hvorfor ser ansiktet ditt trist ut når du ikke er syk? Dette er ikke noe annet enn hjertesorg. Da ble jeg meget redd.

Jeg sa til kongen: Måtte kongen leve for alltid! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt være trist når byen, mine forfedres gravsted, ligger i ruiner og dens porter er brent opp av ild?

Kongen spurte meg: Hva er det du ønsker? Da ba jeg til himmelens Gud.

Og jeg sa til kongen: Hvis kongen synes godt om det, og hvis din tjener har funnet nåde for deg, så send meg til Juda, til mine forfedres gravby, så jeg kan gjenoppbygge den.

Kongen, mens dronningen satt ved hans side, spurte meg: Hvor lenge vil reisen din ta, og når vil du vende tilbake? Da det gledet kongen å sende meg, oppga jeg en tid for ham.

Jeg sa også til kongen: Hvis kongen synes godt om det, la meg få brev til guvernørene i provinsen vest for elven så de vil la meg reise gjennom til jeg kommer til Juda.

Og også et brev til Asaf, kongens skogvokter, om at han skal gi meg tømmer til å bygge portene til tempelborgen, byens mur og huset jeg skal bo i. Kongen ga meg dette etter min Guds gode hånd over meg.

Da kom jeg til guvernørene i provinsen vest for elven og ga dem kongens brev. Kongen hadde sendt med meg offiserer av hæren og hestemenn.

Da Sanballat fra Horon og Tobia, den ammonittiske tjeneren, hørte om det, ble de svært bekymret over at det hadde kommet noen for å søke israelittenes velferd.

Så kom jeg til Jerusalem og var der i tre dager.

Om natten reiste jeg meg, jeg og noen få menn med meg. Jeg hadde ikke fortalt noen hva min Gud hadde lagt i mitt hjerte å gjøre for Jerusalem, og jeg hadde ingen andre dyr med meg enn det jeg selv red på.

Jeg dro ut om natten gjennom Dalporten til Dragens kilde og til Møkkporten. Jeg inspiserte Jerusalems murer, som var brutt ned, og portene som var brent opp av ild.

Deretter dro jeg videre til Kildeporten og Kongens dam, men det var ikke plass for dyret jeg red på til å passere.

Jeg fortsatte opp langs dalen om natten, inspiserte muren, snudde og kom tilbake gjennom Dalporten, og så returnerte jeg.

Embetsmennene visste ikke hvor jeg hadde gått og hva jeg gjorde, for jeg hadde enda ikke fortalt dette til jødene, prestene, de edle, embetsmennene eller de andre som utførte arbeidet.

Så sa jeg til dem: Dere ser nøden vi er i, hvordan Jerusalem ligger i ruiner og portene er brent av ild. Kom, la oss bygge opp Jerusalems murer så vi ikke lenger skal være til skamme.

Jeg fortalte dem om min Guds hånd som hvilte gunstig over meg, og også hva kongen hadde sagt til meg. Da sa de: La oss reise oss og bygge. Så styrket de hendene sine for verket.

Men da Sanballat fra Horon, Tobia, den ammonittiske tjeneren, og Gesem, araber, hørte om det, lo de av oss og foraktet oss. De sa: Hva er dette dere gjør? Gjør dere opprør mot kongen?

Jeg svarte dem og sa: Himmelens Gud vil gi oss fremgang. Vi, hans tjenere, vil begynne å bygge. Men dere har ingen del, rett eller minner i Jerusalem.