Folket begynte å klage vondt i Herrens ører, og Herren hørte det. Hans vrede flammet opp, og Herrens ild brant blant dem, og fortærte noen i leiren ytterst.

Folket ropte til Moses, og Moses ba til Herren, og ilden sluknet.

Stedet ble kalt Tabera, fordi Herrens ild hadde brent blant dem.

Den sammensatte flokken blant dem begynte å begjære, og Israels barn gråt igjen og sa: Hvem vil gi oss kjøtt å spise?

Vi minnes fisken vi spiste gratis i Egypt, agurkene, melonene, purreløken, løken og hvitløken.

Men nå er vi tørre, vi ser ikke annet enn manna.

Mannaen var som korianderfrø, og den så ut som harpiks.

Folket gikk omkring og samlet den, malte den på håndkverner eller knuste den i mortere. De kokte den i gryter og laget kaker av den, og smaken var som bakverk med olje.

Når dugg falt over leiren om natten, falt også mannaen over den.

Moses hørte folket gråte ved sine familier, hver ved inngangen til sitt telt, og Herrens vrede flammet voldsomt opp. Dette så også galt ut for Moses.

Moses sa til Herren: Hvorfor plager du din tjener, og hvorfor har jeg ikke funnet nåde i dine øyne, siden du har lagt hele dette folkets byrde på meg?

Har jeg båret frem hele dette folket, eller fostret dem, som en pleiefar bærer et spedbarn, til det landet du sverget å gi til deres fedre?

Hvor skal jeg få kjøtt til å gi hele dette folket? De gråter til meg og sier: Gi oss kjøtt, så vi får spise!

Jeg klarer ikke å bære hele dette folket alene, for det er for tungt for meg.

Hvis du gjør så mot meg, vær så snill å ta mitt liv, hvis jeg har funnet nåde i dine øyne, så jeg ikke ser min elendighet.

Herren sa til Moses: Samle sytti av Israels eldste, som du vet er folkets eldste og ledere, og før dem til åpenbaringsteltet; der skal de stå hos deg.

Jeg vil komme ned og tale med deg der, og jeg vil ta av den Ånd som er over deg, og legge den på dem; så skal de bære folkets byrde sammen med deg, så du ikke trenger å bære den alene.

Til folket skal du si: Hellige dere til i morgen, og dere skal spise kjøtt. For dere har klaget i Herrens ører og sagt: Hvem vil gi oss kjøtt å spise? For vi hadde det godt i Egypt. Herren vil gi dere kjøtt, og dere skal spise.

Ikke én dag skal dere spise, ikke to dager, ikke fem dager, ikke ti dager, ikke tyve dager,

men en hel måned, til det kommer ut av neseborene deres, og blir en vederstyggelighet for dere, fordi dere vraket Herren som er midt iblant dere, og gråt foran ham og sa: Hvorfor dro vi ut fra Egypt?

Moses sa: Seks hundre tusen mann til fots er folket jeg er blant, og likevel har du sagt: Jeg vil gi dem kjøtt, så de kan spise i en måned.

Skal saue- og storfeflokker slaktes for dem, så det blir nok for dem? Eller skal alle havets fisker samles for dem, så det blir nok for dem?

Herren sa til Moses: Er Herrens arm for kort? Nå skal du få se om mitt ord går i oppfyllelse for deg eller ikke.

Så gikk Moses ut og sa til folket Herrens ord. Han samlet sytti av folkets eldste og lot dem stå rundt omkring teltet.

Herren kom ned i skyen og talte til ham, og han tok av den Ånd som var over Moses, og la den på de sytti eldste. Da Ånden hvilet over dem, profeterte de, men senere gjorde de det ikke mer.

Men to av mennene hadde blitt igjen i leiren, den ene het Eldad og den andre Medad. Ånden hvilte over dem, for de var blant de opplistede, men de hadde ikke gått ut til teltet, og de profeterte i leiren.

En ung mann løp og fortalte Moses og sa: Eldad og Medad profeterer i leiren.

Josva, Nuns sønn, som hadde tjent Moses fra sin ungdom, svarte og sa: Moses, min herre, forbød dem!

Moses sa til ham: Er du nidkjær for min skyld? Måtte bare hele Herrens folk være profeter, og at Herren ville gi sin Ånd over dem!

Moses gikk tilbake til leiren, han og Israels eldste.

Da steg en vind ut fra Herren, og den førte vaktler og kastet dem over leiren, rundt omkring, daglig en dags reise i alle retninger, og de dekket bakken omkring leiren i to alens høyde.

Folket reiste seg og samlet vaktlene hele den dagen og natten og hele neste dag. Den som samlet minst, hadde ti homere, og de bredte dem ut rundt omkring leiren.

Mens kjøttet ennå var mellom tennene deres, før det var fortært, flammet Herrens vrede opp mot folket, og Herren slo dem med en stor plage.

Stedet ble kalt Kibrot-Hatta'ava, fordi de begravde de som hadde vært begjærlige der.

Fra Kibrot-Hatta'ava brøt folket opp til Haserot, og de ble værende i Haserot.