Hele menigheten løftet sin stemme og ropte høyt, og folket gråt den natten.

Alle Israels barn klaget mot Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: "Hadde vi bare dødd i Egyptens land, eller i denne ørkenen."

Hvorfor fører Herren oss til dette landet for å dø ved sverdet? Våre kvinner og barn vil bli tatt til bytte. Ville det ikke vært bedre for oss å vende tilbake til Egypt?

De sa til hverandre: "La oss velge en leder og vende tilbake til Egypt."

Moses og Aron falt på sine ansikter foran hele forsamlingen av Israels barn.

Josva, sønn av Nun, og Kaleb, sønn av Jefunne, som var blant dem som hadde utspeidet landet, rev i stykker klærne sine.

De sa til hele Israels menighet: "Landet som vi dro gjennom og speidet, er meget godt."

Hvis Herren har behag i oss, vil han føre oss til dette landet og gi det til oss, et land som flyter av melk og honning.

Men gjør ikke opprør mot Herren, og frykt ikke for folket i landet, for de vil bli vår føde. Deres beskyttelse har trukket seg tilbake fra dem, men Herren er med oss. Frykt dem ikke.

Hele menigheten talte om å steine dem. Men Herrens herlighet viste seg i møte teltet for alle Israels barn.

Herren sa til Moses: "Hvor lenge vil dette folket forakte meg? Hvor lenge vil de ikke tro på meg, til tross for alle de tegnene jeg har gjort blant dem?"

Jeg vil slå dem med pest og gjøre ende på dem, men gjøre deg til et folk større og sterkere enn dem."

Moses sa til Herren: "Men egypterne vil høre om det, da du med din makt førte dette folket ut fra deres midte."

De vil si det til innbyggerne i dette landet, de har hørt at du, Herre, er blandt dette folket, og at du har vist deg for dem ansikt til ansikt, og at din sky står over dem, og du leder dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten.

Hvis du dreper dette folket, som en mann, vil nasjonene som har hørt om ditt navn si:

"Fordi Herren ikke kunne bringe dette folket til det landet han sverget å gi dem, har han drept dem i ørkenen."

Nå, Herre, måtte din makt vise seg stor, slik du talte og sa:

'Herren er langmodig og rik på kjærlighet, tilgir synd og forbrytelse, men unnskylder ingenting. Han holder fedrenes synd mot barna til tredje og fjerde generasjon.'

Tilgi derfor folkets synd i din store kjærlighet, slik du har tilgitt dem fra Egypt til nå."

Herren svarte: "Jeg har tilgitt slik du har bedt om.

Men så sant jeg lever, og Herrens herlighet fyller hele jorden,

ingen av de menn som har sett min herlighet og de tegn jeg har gjort i Egypt og i ørkenen, og likevel har fristet meg ti ganger og ikke har hørt på min røst,

skal få se det landet jeg sverget å gi deres fedre. Ingen som har foraktet meg skal få se det.

Men min tjener Kaleb, fordi det var en annen ånd i ham, og han fulgte meg trofast, vil jeg bringe inn i det landet han dro til, og hans etterkommere skal ta det i eie.

Amalekittene og kanaanittene bor i dalen. I morgen skal dere vende dere og dra til ørkenen på veien til Rødehavet.

Herren talte til Moses og Aron og sa:

Hvor lenge skal denne onde menigheten klage mot meg? Jeg har hørt israelittenes klager de har rettet mot meg.

Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren, som dere har sagt i mine ører, slik vil jeg gjøre med dere.

I denne ørkenen skal deres døde kropper falle, alle dere som er registrert, fra tjueårsalderen og oppover, dere som har klaget mot meg.

Ingen av dere skal komme inn i det landet jeg sverget med løftet hånd å gi dere lugar, unntatt Kaleb, sønn av Jefunne, og Josva, sønn av Nun.

Men deres små barn, som dere sa ville bli bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal kjenne landet som dere har forkastet.

Men deres egne døde kropper skal falle i denne ørkenen.

Deres barn skal være hyrder i ørkenen i førti år, og bære straffen for deres utroskap, inntil deres kropper er borte i ørkenen.

I samsvar med antall dager dere speidet landet, førti dager, en dag for hvert år, skal dere bære deres synder førti år, og dere skal vite hva det er å motstå meg.

Jeg, Herren, har talt; jeg vil gjøre dette med hele denne onde menigheten, de som har gjort opprør mot meg: I denne ørkenen skal de fullføres, der skal de dø.

De menn som Moses sendte for å speide landet, og som, da de vendte tilbake, fikk hele menigheten til å klage mot ham ved å bringe dårlig rapport om landet,

de menn som brakte denne onde rapporten om landet, døde ved plage foran Herren.

Men Josva, sønn av Nun, og Kaleb, sønn av Jefunne, levde fortsatt, de var blant de som var dratt for å speide landet.

Moses fortalte disse ordene til hele Israels barn, og folket sørget meget.

De stod tidlig opp neste morgen og dro til toppen av fjellet, og sa: "Se, vi vil gå opp til det stedet som Herren har talt om, for vi har syndet."

Men Moses sa: "Hvorfor går dere imot Herrens befaling? Dette vil ikke lykkes.

Gå ikke opp, for Herren er ikke med dere, og dere vil bli slått av deres fiender.

For amalekittene og kanaanittene står foran dere, og dere vil falle for sverdet. For dere har vendt dere bort fra å følge Herren, og Herren vil ikke være med dere."

Men de dristet seg til å dra opp til fjelltoppen, selv om Herrens paktsark og Moses forble i leiren.

Da kom amalekittene og kanaanittene ned, de som bodde i fjellet, og slo dem og jaget dem bort helt til Horma.