Og kanaaneeren, kongen av Arad, som bodde i sør, hørte at Israel kom på Atarim-veien. Han kjempet mot Israel og tok noen av dem til fange.

Da avla Israel et løfte til Herren og sa: Hvis du gir dette folket i min hånd, vil jeg vie deres byer til ødeleggelse.

Og Herren hørte Israels bønn og ga kanaaneerne i deres hånd. De ødela dem og deres byer, og stedet fikk navnet Horma.

Så reiste de fra fjellet Hor, på veien langs Rødehavet, for å gå omkring Edoms land. Men folket ble utålmodig på veien.

Og folket talte mot Gud og mot Moses: Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt for å dø i ørkenen? Her er verken brød eller vann, og vi avskyr denne usle maten.

Da sendte Herren giftige slanger blant folket, og de bet dem slik at mange i Israel døde.

Folket kom til Moses og sa: Vi har syndet, for vi har talt mot Herren og mot deg. Be til Herren at han tar bort slangene fra oss. Og Moses ba for folket.

Herren sa til Moses: Lag deg en serafslange og sett den på en stang. Så skal alle som er blitt bitt, se på den og leve.

Moses laget en kobberslange og satte den på en stang. Og hver gang en slange bet noen, så så den personen på kobberslangen, og han levde.

Og Israels barn reiste og slo leir ved Obot.

Så brøt de opp fra Obot og slo leir i Ije-Haavarim, i ødemarken øst for Moab.

Derfra dro de og slo leir i Zered-dalen.

Og derfra brøt de opp og slo leir på den andre siden av Arnon, som ligger i ødemarken, og som renner fra amorittenes område. For Arnon er Moabs grense, mellom Moab og amorittene.

Derfor blir det sagt i boken om Herrens kriger: Vaheb i Sufa og elvene Arnon,

og elvenes bredder som strekker seg til Ar, og lener seg på grensen til Moab.

Fra det stedet dro de til Be'er, den brønnen som Herren sa til Moses: Samle folket, så jeg kan gi dem vann.

Da sang Israel denne sangen: Stig opp, o brønn! Syng til den!

Brønnen som fyrstene gravde, folkets adelige har gravd den, med lovgiverens septer, sine staver. Og fra ødemarken gikk de til Mattana.

Fra Mattana til Nahaliel, og fra Nahaliel til Bamot,

og fra Bamot til dalen som er i Moabs land, ved toppen av Pisga, som vender mot Jesimon.

Israel sendte budbringere til Sihon, amorittenes konge, og sa:

La meg få dra gjennom ditt land! Vi vil ikke gå gjennom åkrene eller vingårdene, vi drikker ikke vann fra brønnene. Vi vil følge kongeveien til vi har passert gjennom ditt område.

Men Sihon gav ikke Israel lov til å passere gjennom hans område. Han samlet alt sitt folk og gikk ut for å møte Israel i ørkenen. Han kom til Jahas og begynte å kjempe mot Israel.

Men Israel slo ham med sverdets egg og tok landet i eie fra Arnon til Jabbok, like til ammonittenes grense, for den var sterk.

Israel erobret alle disse byene og bodde i alle amorittenes byer, i Hesjbon og alle dens småbyer.

For Hesjbon var byen til Sihon, amorittenes konge. Han hadde kjempet mot Moabs første konge og tatt hele hans land fra ham, helt til Arnon.

Derfor sier de som taler i ordspråk: Kom til Hesjbon, la byen Sihon bli bygget og befestet.

For en ild har gått ut fra Hesjbon, en flamme fra Sihons by. Den har fortært Moabs Ar og eierne av Arnons høyder.

Ve deg, Moab! Du er fortapt, folk av Kemosj! Hans sønner er blitt rømlinger, og hans døtre fanget, til amorittenes konge Sihon.

Vi har skutt dem ned, ødelagt Hesjbon til Dibon. Vi har herjet dem til Nofah, som strekker seg til Medeba.

Så bodde Israel i amorittenes land.

Moses sendte folk for å utforske Jaser, og de erobret dens småbyer og drev ut amorittene som bodde der.

Deretter vendte de seg og gikk opp på veien til Basan. Og Og, kongen i Basan, kom ut mot dem, han og hele hans folk, for å kjempe ved Edrei.

Men Herren sa til Moses: Frykt ikke for ham, for jeg har gitt ham i din hånd, han og hele hans folk og hans land. Du skal gjøre med ham som du gjorde med Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesjbon.

De slo ham og hans sønner og hele hans folk, til de ikke etterlot en eneste gjenlevende, og de tok landet i eie.