Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du deg i tider med nød?

I sitt hovmod jager den onde de fattige. Måtte de bli fanget i de planer de har klekket ut.

For den onde roser seg av sitt hjertes begjær, og den grådige velsigner seg selv, men forakter Herren.

Den onde sier hovmodig: "Gud vil ikke kreve meg til regnskap." Alle hans tanker er at det ikke finnes noen Gud.

Hans veier lykkes alltid; dine dommer er for høye for ham. Han blåser av alle sine motstandere.

Han sier i sitt hjerte: "Jeg skal aldri vakle, fra slekt til slekt er jeg fri for ulykke."

Hans munn er full av forbannelse, svik og trusler; under hans tunge er det urett og ondskap.

Han sitter i bakhold i landsbyene; i hemmelighet dreper han den uskyldige. Hans øyne speider etter de hjelpeløse.

Han ligger på lur i det skjulte, som en løve i sitt skjul. Han lurer på å gripe den fattige, han griper den fattige når han drar ham inn i garnet sitt.

Den hjelpeløse blir knust, bøyd ned og faller under de ondes makt.

Han sier i sitt hjerte: "Gud har glemt. Han skjuler sitt ansikt, han ser det aldri."

Reis deg, Herre! Gud, løft din hånd, glem ikke de nødstedte!

Hvorfor forakter den onde Gud? Han sier i sitt hjerte: "Du vil ikke kreve meg til regnskap."

Men du ser det, du ser nød og mishandling og griper inn. De hjelpeløse overlater saken til deg; du er den som hjelper den farløse.

Bryt den ondes arm, og straff ondskapen hans, så den ikke finnes mer.

Herren er konge for evig og alltid; nasjonene er borte fra hans land.

Herre, du har hørt de andres lengsel, du styrker deres hjerte, du lytter med ditt øre,

for å gi rett til farløse og undertrykte, slik at mennesket som er av jorden, ikke lenger skal skremme.