Lovet være Herren, min klippe, som lærer mine hender å kjempe og mine fingre å føre krig.

Han er min nåde og min festning, min borg og min befrier, min skjold, på hvem jeg setter min lit, han som legger folket under meg.

Herre, hva er mennesket, at du kjenner ham, det dødelige menneske, at du akter på ham?

Mennesket er som et pust, hans dager som en svinnende skygge.

Herre, bøy dine himler og stig ned, rør ved fjellene så de ryker.

Send lynene dine og spred dem, skyt dine piler og bring dem i forvirring.

Rekk ut din hånd fra det høye, redd meg og fri meg ut av de store vannene, av fremmedes hånd.

Deres munn taler løgn, og deres høyre hånd er en svikefull hånd.

Gud, jeg vil synge en ny sang til deg, spille for deg på en harpe med ti strenger.

Han som gir frelse til konger, han som redder David, sin tjener, fra det onde sverdet.

Redd meg og befri meg fra fremmedes hånd, deres munn taler løgn, og deres høyre hånd er en svikefull hånd.

Våre sønner er som unge planter voksende i sin ungdom, våre døtre som utskårne søyler utformet som et palass.

Våre lagerhus er fulle, produsere for den ene som for den andre; vårt småfe gir tusener og titusener på markene våre.

Våre unge okser er velfødde; det er ingen brudd i veggene, ingen utgang og ingen klage på våre gater.

Salig er det folk som har det slik, salig er det folk hvis Gud er Herren.