For sangmesteren, en læresalme av Korahs barn.

Som hjorten lengter etter rennende bekker, slik lengter min sjel etter deg, Gud.

Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg få komme og tre frem for Guds ansikt?

Mine tårer er blitt min mat dag og natt, mens de stadig sier til meg: «Hvor er din Gud?»

Dette minnes jeg, og jeg utøser min sjel innen i meg: hvordan jeg vandret med mengden, og gikk med dem til Guds hus med fryderop og takksigelse, en høytidsfeirende skare.

Hvorfor er du nedtrykt, min sjel, og hvorfor er du så urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal ennå prise ham for frelsen fra hans ansikt.

Min Gud, min sjel er bedrøvet i meg. Derfor minner jeg meg om deg fra Jordans land, fra Hermons høyder, fra Mizar-fjellet.

Dyp roper til dyp ved lyden av dine fossefall. Alle dine bølger og brenninger skyller over meg.

Om dagen vil Herren by sitt miskunn, og om natten skal hans sang være hos meg, en bønn til min livs Gud.

Jeg sier til Gud, min klippe: «Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor skal jeg gå sørgmodig under fiendens undertrykkelse?»

Som med et banesår i mine bein håner mine fiender meg, når de stadig sier til meg: «Hvor er din Gud?»

Hvorfor er du nedtrykt, min sjel, og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal ennå prise ham, min frelse og min Gud.