Til korlederen. En salme av Korahs barn.

Hør dette, alle folk! Lytt, alle dere som bor i verden.

Både mennesker av lav rang og høy rang, rik og fattig sammen.

Min munn skal tale visdom, og hjertets meditasjon skal bringe forstand.

Jeg vil vende mitt øre til et ordspråk; med harpen vil jeg tolke mine gåter.

Hvorfor skulle jeg frykte i onde dager, når mine fienders ondskap omringer meg?

De som stoler på sin rikdom og roser seg av sin store rikdom.

Ingen kan kjøpe en bror fri eller gi Gud løsepenger for ham.

For det er for kostbart å løse en sjel, det må man la fare for alltid.

For han kan ikke leve evig, kan ikke unngå graven.

For han ser at vismenn dør; også de dumme og tankeløse går til grunne og etterlater sine rikdommer til andre.

Deres graver blir hjem for evig, deres boliger fra generasjon til generasjon, selv om de kalte landeiendommene etter sine egne navn.

Mennesket i sin prakt, uten forståelse, er lik dyrene som går til grunne.

Slik er deres vei, den vantro av dem, og de som følger dem er fornøyde med deres utsagn. Sela.

Som får legges de til graven; døden skal beite dem. De rettferdige skal herske over dem om morgenen; deres skikkelse vil falme i graven, langt borte fra deres høye bosteder.

Men Gud vil fri min sjel fra dødens grep, for han vil ta meg til seg. Sela.

Vær ikke redd når en mann blir rik, når hans hus blir større.

For når han dør, tar han ingenting med seg; hans prakt vil ikke følge ham ned.

Selv om han i livet velsigner sin sjel - og folk roser deg når du gjør det godt for deg selv -

skal han gå til sine fedres generasjon, og de skal aldri mer se lyset.

Mennesket i sin prakt, uten forståelse, er lik dyrene som går til grunne.