En salme av David, da han var i Juda-ørkenen.

Gud, du er min Gud, tidlig søker jeg deg. Min sjel tørster etter deg, mitt legeme lengter etter deg i et tørt og uttørket land uten vann.

Så har jeg skuet deg i helligdommen, for å se din kraft og din herlighet.

For din nåde er bedre enn livet. Mine lepper skal prise deg.

Så vil jeg velsigne deg så lenge jeg lever. I ditt navn vil jeg løfte mine hender.

Min sjel skal mettes som med den beste mat, og med jublende lepper skal min munn prise deg.

Når jeg minnes deg på mitt leie, vil jeg grunne på deg gjennom nattevaktene.

For du har vært min hjelp, og i skyggen av dine vinger kan jeg juble.

Min sjel holder fast ved deg, din høyre hånd støtter meg.

Men de som søker min sjel for å ødelegge den, skal gå ned i jordens dyp.

De skal falle for sverdet og bli til rovdyrens bytte.

Men kongen skal glede seg i Gud. Hver den som sverger ved ham, skal prise ham. For løgners munn skal lukkes.