En klagesang av David, som han sang for Herren om ordene til Kusj, Benjaminitten.

Herre, min Gud, til deg søker jeg tilflukt. Frels meg fra alle mine forfølgere og redd meg!

For at han ikke skal slite min sjel som en løve, rive den i stykker uten at noen redder.

Herre, min Gud, hvis jeg har gjort dette, hvis det er urett i mine hender,

hvis jeg har gjort ondt mot min venn eller plyndret min motstander uten grunn,

la fienden forfølge min sjel og innhente meg, la ham tråkke mitt liv til jorden og legge min ære i støvet. Sela.

Reis deg, Herre, i din vrede, løft deg mot mine fienders raseri, våkn opp til min hjelp, du som har forordnet rett!

La folkeslagene samle seg omkring deg, vend tilbake over dem i det høyeste.

Herren dømmer folkeslagene. Døm meg, Herre, etter min rettferdighet og mine ustraffelighet.

La det onde hos de ugudelige ta slutt, men la den rettferdige stå fast. Du som prøver hjerter og nyrer, Gud den rettferdige.

Gud er mitt skjold, han som frelser de oppriktige av hjertet.

Gud er en rettferdig dommer, en Gud som blir vred hver dag.

Hvis han ikke vender om, vil han skjerpe sitt sverd; han har spent sin bue og gjort den klar.

Han har gjort klar dødelige våpen, han retter flammende piler mot dem.

Se, han vrir med ondskap, er gravid med ulykke og føder løgn.

Han har gravd en grop og gjort den dyp, men han faller selv i den gropen han har laget.

Hans ulykke vender tilbake på hans eget hode, og hans vold kommer ned på hans egen isse.

Jeg vil prise Herren for hans rettferdighet og lovsynge Herrens navn, Den Høyeste.