En bønn av Moses, Guds mann. Herre, du har vært vår bolig fra slekt til slekt.

Før fjellene ble født, og du formet jorden og verden, fra evighet til evighet er du Gud.

Du lar mennesket vende tilbake til støv og sier: 'Vend tilbake, menneskebarn.'

For tusen år er i dine øyne som dagen i går når den er forbi, eller som en nattevakt.

Du skyller dem bort, som en søvn er de; om morgenen er de som det spirende gresset.

Om morgenen blomstrer det og gror, om kvelden visner det og tørker bort.

Vi går til grunne i din vrede, i din harme blir vi forferdet.

Du har satt våre synder foran deg, våre skjulte synder i ditt ansikts lys.

For alle våre dager svinner bort i din vrede, vi avslutter våre år som et sukk.

Våre leveår er sytti år, eller åtti år om kreftene holder, men deres stolthet er strev og tomhet, for de går fort, så flyr vi bort.

Hvem kjenner styrken i din vrede, eller din harme slik den burde fryktes?

Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet.

Vend tilbake, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere!

La oss få se din godhet om morgenen, så vi kan juble og glede oss alle våre dager.

Gled oss like mange dager som du har plaget oss, like mange år som vi har sett ulykke.

La dine tjenere se din handling, og din prakt over deres barn.

Og la Herrens, vår Guds, nåde hvile over oss, og stadfest våre henders verk for oss, ja, stadfest våre henders verk.