Jeg er kommet til min hage, min søster, min brud. Jeg har høstet min myrra med mine krydder. Jeg har spist min honning med min honningkake. Jeg har drukket min vin med min melk. Spis, mine venner, drikk og bli beruset, mine kjære.

Jeg sov, men mitt hjerte våket. Hør, min elskede banker: 'Åpne for meg, min søster, min kjære, min due, min fullkomne, for mitt hode er fullt av dugg, mine lokker av nattens dråper.'

Jeg har tatt av meg kjortelen, hvordan kan jeg ta den på igjen? Jeg har vasket mine føtter, hvordan kan jeg gjøre dem skitne igjen?

Min elskede stakk hånden inn gjennom hullet, og mitt indre skalv etter ham.

Jeg reiste meg for å åpne for min elskede, og mine hender dryppet av myrra, mine fingre av flytende myrra på håndtaket av låsen.

Jeg åpnet for min elskede, men min elskede hadde vendt seg bort, han var gått. Min sjel svevde da han snakket. Jeg lette etter ham, men fant ham ikke. Jeg ropte på ham, men han svarte meg ikke.

Vokterne som går rundt i byen møtte meg, de slo meg, de skadet meg. Vokterne på murene tok min kappe fra meg.

Jeg ber dere, Jerusalems døtre, hvis dere finner min elskede, hva vil dere fortelle ham? At jeg er syk av kjærlighet.

Hva er din elskede mer enn en annen, du vakreste blant kvinner? Hva er din elskede mer enn en annen, siden du pålegger oss denne ed?

Min elskede er strålende og rød, utvalgt blant ti tusen.

Hans hode er som det fineste gull, hans krøller som bølger, sorte som en ravn.

Hans øyne er som duer ved rennende vann, vasket i melk, sittende i sin plass.

Hans kinn er som blomsterbed med krydder, tårn av velluktende urter. Hans lepper er liljer, dryppende av flytende myrra.

Hans hender er som gullstaver fylt med edelstener. Hans kropp er utskårne elfensben, prydet med safirer.

Hans ben er som marmorsøyler, stilt på foten av gull. Hans skikkelse er som Libanon, utvalgt som en sedertre.

Hans munn er søthet i seg selv, ja, alt ved ham er kjærlig. Slik er min elskede, slik er min venn, Jerusalems døtre.