I tre år var det ingen krig mellom Aram og Israel.

I det tredje året dro Josjafat, kongen av Juda, ned til Israels konge.

Israels konge sa til sine tjenere: "Vet dere at Ramot-Gilead tilhører oss, men vi gjør lite for å ta den tilbake fra Arams konge?"

Så spurte han Josjafat: "Vil du gå med meg til kamp mot Ramot-Gilead?" Josjafat svarte Israels konge: "Jeg er som du, mitt folk som ditt folk, mine hester som dine hester."

Men Josjafat sa til Israels konge: "Søk først råd fra Herren i dag."

Da samlet Israels konge profetene, omkring fire hundre menn, og spurte dem: "Skal jeg dra i krig mot Ramot-Gilead, eller skal jeg la være?" De svarte: "Dra opp, for Herren vil gi deg seieren."

Men Josjafat spurte: "Er det ikke en annen profet her som kan søke råd fra Herren?"

Israels konge svarte Josjafat: "Det er enda en mann som kan søke råd fra Herren, men jeg hater ham fordi han aldri profeterer noe godt om meg, bare ondt. Det er Mika, sønn av Jimla." Josjafat sa: "Kongen skulle ikke si slik."

Så kalte Israels konge til seg en av hoffmennene og sa: "Skynd deg å hente Mika, sønn av Jimla."

Israels konge og Josjafat, Juda-kongen, satt hver på sin trone, ikledd sine kongelige klær, på treskeplassen ved inngangen til Samarias port, og alle profetene profeterte for dem.

Siddkia, sønn av Kenaana, hadde laget seg noen jernhorn og sa: 'Så sier Herren: Med disse skal du stange Aram helt til de er utryddet.'

Alle profetene profeterte det samme og sa: "Dra opp til Ramot-Gilead og ha lykke til! Herren vil gi den i kongens hånd."

Budbringeren som gikk for å hente Mika, sa til ham: "Se nå, profetene taler samstemt til kongens fordel. La derfor ordet ditt være som deres og tal godt."

Men Mika svarte: "Så sant Herren lever, det som Herren sier til meg, det vil jeg tale."

Da han kom til kongen, spurte kongen ham: "Mika, skal vi dra i krig mot Ramot-Gilead, eller skal vi la være?" Mika svarte ham: "Dra opp og ha lykke til! Herren vil gi seieren i kongens hånd."

Men kongen sa til ham: "Hvor mange ganger må jeg ta ed av deg at du skal si meg bare sannheten i Herrens navn?"

Da sa Mika: "Jeg så hele Israel spredt på fjellene som sauer uten gjeter. Og Herren sa: 'Disse har ingen herre. La dem vende tilbake, hver til sitt hus i fred.'"

Israels konge sa til Josjafat: "Sa jeg ikke til deg at han aldri profeterer noe godt for meg, bare ondt?"

Mika fortsatte: "Hør derfor Herrens ord: Jeg så Herren sitte på sin trone, og hele himmelens hær sto ved siden av ham, på hans høyre og venstre side.

Herren spurte: 'Hvem vil forføre Ahab, så han drar opp og faller i Ramot-Gilead?' Den ene sa ditt, den andre datt.

Da kom en ånd fram og stilte seg foran Herren og sa: 'Jeg skal forføre ham.' Herren spurte ham: 'Hvordan?'

Han svarte: 'Jeg skal gå ut og bli en løgnånd i munnen på alle hans profeter.' Da sa Herren: 'Ja, du skal forføre ham, og du vil lykkes. Gå ut og gjør det.'

Se, Herren har lagt en løgnånd i munnen på alle disse profetene dine. Herren har besluttet ulykke for deg."

Da kom Siddkia, sønn av Kenaana, fram og slo Mika på kinnet og sa: "Hvordan gikk Herrens Ånd over fra meg til å tale til deg?"

Mika svarte: "Du skal få se det den dagen du må gå inn i et rom for å skjule deg."

Da sa Israels konge: "Ta Mika og før ham tilbake til Amon, byens høvding, og til Joasj, kongens sønn,

og si: 'Så sier kongen: Sett ham i fengsel og gi ham bare litt brød og vann til jeg kommer tilbake i fred.'"

Men Mika sa: "Hvis du virkelig kommer tilbake i fred, har ikke Herren talt gjennom meg." Og han sa: "Hør, alle folk!"

Så dro Israels konge og Josjafat, kongen av Juda, opp til Ramot-Gilead.

Israels konge sa til Josjafat: "Jeg skal kle meg ut og gå i kamp, men du kan ta på dine kongelige klær." Så kledde Israels konge seg ut og gikk i kamp.

Men Arams konge ga ordre til sine vognførere, trettito i tallet, og sa: "Kjemp verken mot liten eller stor, bare mot Israels konge."

Da vognførerne så Josjafat, tenkte de: "Det er Israels konge!" Og de vendte om og angrep ham. Men Josjafat ropte.

Da vognførerne så at det ikke var Israels konge, vendte de seg bort fra ham.

Men en mann spente buen på måfå og traff Israels konge mellom spenne og brynje. Kongen sa til sin vognstyrer: "Snu og før meg ut av hæren, for jeg er såret."

Kampen raste hele dagen, og kongen sto oppreist i vognen mot arameerne. Men om kvelden døde han; blodet rant ut av såret og ned i vognen.

Ved solnedgang gikk ropet gjennom leiren: "Hver mann til sin by og hver mann til sitt land!"

Så døde kongen, og de førte ham til Samaria. Der begravde de ham.

Da de vasket vognen ved dammen i Samaria, slikket hundene blodet mens horene badet, slik som Herrens ord hadde sagt.

Det som ellers er å fortelle om Akab og alt han gjorde, elfenbenspalasset han bygde, og alle byene han befestet, det står skrevet i krønikeboken til Israels konger.

Så la Akab seg til hvile hos sine fedre, og hans sønn Ahasja ble konge etter ham.

Josjafat, Asas sønn, ble konge over Juda i Akabs fjerde regjeringsår som konge i Israel.

Josjafat var trettifem år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tjuefem år. Hans mor het Asuba, datter av Sjilhi.

Han fulgte i sin far Asas fotspor uten å vike av, og han gjorde det som var rett i Herrens øyne.

Men offerhaugene ble ikke fjernet; folket fortsatte å ofre og brenne røkelse på haugene.

Josjafat holdt fred med Israels konge.

Det som ellers er å fortelle om Josjafat, om de store gjerningene han utførte, og krigene han førte, det står skrevet i krønikeboken til Judas konger.

Han drev også ut de mannlige tempelprostituerte som var igjen i landet fra hans far Asas dager.

På den tiden var det ingen konge i Edom; en guvernør styrte der.

Josjafat bygde store skip for å dra til Ofir etter gull, men de kom aldri av sted, for skipene sviktet ved Esjon-Geber.

Da sa Ahasja, Akabs sønn, til Josjafat: "La mine tjenere være med dine tjenere i skipene." Men Josjafat ville ikke.

Josjafat døde og ble begravet hos sine fedre i sin far Davids by. Hans sønn Joram ble konge etter ham.

Ahasja, Akabs sønn, ble konge over Israel i Samaria i Josjafats syttende regjeringsår som konge i Juda, og han regjerte over Israel i to år.

Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne og fulgte i sin fars, sin mors og Jeroboams, Nebats sønns, fotspor, han som fikk Israel til å synde.

Han dyrket Baal, bønnfalt den og egget opp Herrens, Israels Guds, vrede, slik hans far hadde gjort.