Da David og mennene hans kom til Siklag på den tredje dagen, fant de at amalekittene hadde angrepet Sørlandet og Siklag. De hadde ødelagt byen og satt den i brann.

De tok kvinner og barn som fanger. Ingen ble drept, men de tok dem med seg som fanger.

Da David og mennene hans kom til byen, så de at den var fullstendig brent ned, og at konene, sønnene og døtrene deres var bortført.

Da gråt David og folket som var med ham med høy røst, til de ikke hadde mer kraft til å gråte.

Davids to koner, Akinoam fra Jisre'el og Abiga'il, enke etter Nabal fra Karmel, var også tatt til fange.

David var i stor nød, for folket snakket om å steine ham, fordi alle var bitre over tapet av sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren, sin Gud.

David sa til presten Ebjatar, sønn av Akimelek: «Bring hit efoden til meg.» Ebjatar brakte efoden til David.

David spurte Herren: «Skal jeg forfølge denne røverflokken? Vil jeg nå dem igjen?» Herren svarte ham: «Forfølg, for du skal sannelig nå dem igjen og befri fangene.»

David dro av sted med de seks hundre mennene som var med ham, og de kom til Besorbekken, der noen av mennene ble stående igjen.

David og fire hundre menn fortsatte jakten, mens to hundre menn ble igjen ved Besorbekken, fordi de var for utmattet til å krysse den.

De fant en egypter på marken og førte ham til David. De ga ham brød, og han spiste, og de lot ham drikke vann.

De ga ham et stykke fikenkake og to rosinkaker. Da han hadde spist, fikk han tilbake kreftene, for han hadde ikke spist brød eller drukket vann på tre dager og tre netter.

David spurte ham: «Hvem tilhører du, og hvor er du fra?» Han svarte: «Jeg er en ung egypter, jeg jobber for en amalekitt, men min herre forlot meg fordi jeg ble syk for tre dager siden.»

Vi hadde raidet Sørlandet tilhørende kretenes land, Juda og Sørlandet til Kaleb. Vi brente også Siklag.

David sa til ham: «Vil du føre meg til denne røverflokken?» Han svarte: «Sverg for meg ved Gud at du ikke vil drepe meg eller overgi meg til min herre, så skal jeg føre deg dit.»

Han førte ham ned, og se, de var spredt over hele marken, spiste, drakk og feiret på grunn av det store byttet de hadde tatt fra filistrene og Juda.

David angrep dem fra skumringen og hele kvelden dagen etter. Ingen unnslapp, unntatt fire hundre unge menn som red på kameler og flyktet.

David berget alt det amalekittene hadde tatt. Også sine to koner berget David.

Ingenting manglet for dem, verken smått eller stort, sønner eller døtre, bytte eller noe annet som de hadde tatt. Alt førte David tilbake.

David tok alt det amalekittene hadde tatt. Også sine to koner reddet David.

David kom til de to hundre mennene som var for utmattet til å følge ham, og som de hadde latt bli igjen ved Besorbekken. De kom for å møte David og folket som var med ham, og David hilste dem.

Men alle onde menn og ugjerningsmenn blant dem som hadde fulgt David sa: «Siden de ikke var med oss, skal vi ikke gi dem noe av byttet vi har hentet, bortsett fra hver manns kone og barn. La dem gå med dem.»

Men David sa: «Dere skal ikke gjøre slik, mine brødre, med det som Herren har gitt oss! Han har bevart oss og overgitt denne røverflokken i våre hender.»

Hvem vil høre på dere i dette? Den som drar ut i kamp, skal ha lik andel som den som blir med utstyret. De skal dele likt.»

Fra den dagen gjorde David det til en lov og en ordning for Israel, helt til denne dag.

Da David kom til Siklag, sendte han noe av byttet til de eldste i Juda, sine venner, og sa: «Se, her er en gave til dere fra byttet fra Herren og hans fiender.»

Han sendte det til de i Betel, de i Ramot i Sørlandet og de i Jattir.

Til de i Aroer, de i Sifmot og de i Esjtemoa.

Til de i Rakal, de i Jerahme’elittenes byer og de i kenittenes byer.

Til de i Horma, de i Bor-Asan og de i Atak.

Til de i Hebron og til alle steder hvor David og mennene hans hadde vært.