Jehosjafat, hans sønn, ble konge i hans sted og styrket seg mot Israel.

Han satte styrker i alle de befestede byene i Juda og plasserte kommandanter i Juda og i byene i Efraim som Asa, hans far, hadde erobret.

Herren var med Jehosjafat fordi han fulgte de tidlige veiene til sin far David og ikke søkte Baal-gudene.

Han søkte sin fars Gud og fulgte hans bud i motsetning til Israels handlinger.

Herren stadfestet kongedømmet i hans hender. Hele Juda gav gaver til Jehosjafat, og han hadde stor rikdom og ære.

Hans hjerte ble hevet i Herrens veier, og han fjernet de høyeste stedene og Asjera-pælene fra Juda.

I det tredje året av sitt styre sendte han sine ledere for å lære i byene i Juda.

Med dem var levittene Sjemaja, Netanja, Sebadja, Asael, Semiramot, Jonatan, Adonja, Tobija og Tob-Adonja — levittene, samt Elisjama og Joram, prestene.

De lærte i Juda og hadde Herrens lovbok med seg. De reiste gjennom alle byene i Juda og underviste folket.

Frykten for Herren kom over alle kongedømmene i landene rundt Juda, slik at de ikke førte krig mot Jehosjafat.

Fra filisterne kom det gaver til Jehosjafat og sølv som skatt. Også araberne kom med småfe til ham: sju tusen sju hundre værer og like mange bukker.

Jehosjafat ble stadig mektigere, og han bygde festninger og lagringsbyer i Juda.

Han hadde mye arbeid i byene i Juda, og i Jerusalem hadde han krigere, dyktige menn.

Dette var deres antall etter deres fedrehus: av Juda, lederne for tusen, Adna leder og med ham tre hundre tusen dyktige krigere.

Ved hans side var lederen Johanan og med ham to hundre og åtti tusen menn.

Ved hans side var Amasja, sønn av Zikri, som frivillig tilbød seg til Herren, og med ham to hundre tusen dyktige krigere.

Av Benjamin var det dyktig kriger, Eljada, med ham to hundre tusen som var væpnede med bue og skjold.

Ved hans side var Jehoshabad, og med ham et hundre og åtti tusen soldater rede til krigsføring.

Dette var de som tjente kongen, i tillegg til dem kongen plasserte i de befestede byene i hele Juda.