Og etter dette kom Moabs barn og Ammons barn sammen med en del andre folkeslag for å føre krig mot Josjafat.

Da kom noen og fortalte Josjafat direkte: «En stor hær har kommet mot deg fra Aram, fra den andre siden av havet. De er allerede i Haseson Tamar, det vil si En-Gedi.»

Josjafat ble redd og vendte seg til Herren for å søke hjelp. Han kunngjorde faste for hele Juda.

Så samlet folk fra hele Juda seg for å søke hjelp fra Herren; de kom også fra alle byene i Juda for å søke Herren.

Josjafat stilte seg frem blant forsamlingen av Juda og Jerusalem i Herrens hus foran den nye forgården.

Han sa: «Herre, våre fedres Gud, er det ikke du som er Gud i himmelen? Du hersker over alle riker og nasjoner. I din hånd er kraft og styrke, og ingen kan stå imot deg.

Er det ikke du, vår Gud, som drev ut innbyggerne i dette landet for ditt folk Israel, og ga det til Abrahams ætt for evig tid, din venn Abraham?

De bosatte seg der, bygget et helligdom for ditt navn og sa: «Hvis noen ulykke, sverd, dom, pest eller hungersnød skulle komme over oss, så vil vi alltid ha dette stedet i vårt hjerte, for vi er ditt folk.»

Hvis noen ulykke, sverd, dom, pest eller hungersnød skulle komme over oss, skal vi stå fremfor dette huset og foran deg, for ditt navn er i dette huset. Vi skal rope til deg i vår nød, og du vil høre og frelse oss.

Nå ser du at ammonittene, moabittene og folket fra Se’ir-fjellene, som du ikke lot Israel angripe da de kom fra Egypt, nå har snudd seg mot oss og ikke ødelagt dem.

Se hvordan de gjengjelder oss ved å komme for å jage oss bort fra din eiendom, som du har gitt oss som arv.

Vår Gud, vil du ikke dømme dem? For vi har ingen styrke til å stå imot denne store hæren som kommer mot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt mot deg.»

Hele Juda sto foran Herren, sammen med sine barn, koner og sønner.

Da kom Herrens Ånd over Jehasi’el, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Jeiël, sønn av Mattanja, en levitt av Asafs sønner, midt i forsamlingen.

Han sa: «Lytt, hele Juda og Jerusalems innbyggere, og kong Josjafat! Så sier Herren til dere: Ikke vær redde, og mist ikke motet på grunn av denne store hæren, for krigen tilhører ikke dere, men Gud.

I morgen skal dere dra ned mot dem. De kommer opp ved Ziz-stigningen, og dere skal finne dem ved bunnen av dalen foran Jeruel-ørkenen.

Dere trenger ikke å kjempe i denne kampen. Still dere opp, stå stille og se Herrens frelse, som er med dere, Juda og Jerusalem. Frykt ikke og bli ikke motløse. I morgen skal dere gå ut mot dem, og Herren vil være med dere.»

Josjafat bøyde seg med ansiktet mot jorden, og hele Juda og Jerusalems innbyggere falt ned foran Herren og tilba Herren.

Levitter av kahatiternes og korahitternes barn reiste seg for å prise Herren Israels Gud med høy og sterk stemme.

Tidlig neste morgen dro de ut i Tekoa-ørkenen. Mens de dro ut, sto Josjafat opp og sa: «Hør på meg, Juda og Jerusalems innbyggere! Tro på Herren deres Gud, så vil dere være trygge. Tro på hans profeter, så skal dere ha fremgang.»

Han rådførte seg med folket og utpekte sangere for Herren, som skulle prise hans hellige prakt. Mens de gikk foran hæren, sang de: «Lov Herren, for hans miskunn varer evig.»

I det øyeblikket de begynte å synge og lovprise, satte Herren bakholdsangrep mot ammonittene, moabittene og dem fra Se’ir-fjellene, som var kommet mot Juda, og de ble nedkjempet.

Ammonittene og moabittene vendte seg mot innbyggerne av Se’ir-fjellene og utryddet dem fullstendig. Etter å ha utslettet folket fra Se’ir, hjalp de hverandre med å ødelegge seg selv.

Da Juda kom til utkikket i ørkenen og så ut mot hæren, lå de døde på jorden; ingen hadde sluppet unna.

Josjafat og hans folk kom for å ta krigsbyttet, og de fant mye gods og rikdom blant de døde kroppene, samt dyrebare gjenstander de bar bort. Det var så mye at de ikke klarte å bære alt. I tre dager plyndret de byttet, for det var så rikelig.

Den fjerde dagen samlet de seg i Beraka-dalen, hvor de priste Herren. Derfor kalles dette stedet Beraka-dalen den dag i dag.

Deretter vendte alle Juda og Jerusalems menn, anført av Josjafat, tilbake til Jerusalem med glede, for Herren hadde fylt dem med glede over deres fiender.

De kom til Jerusalem med harper, lyrer og trompeter og gikk til Herrens hus.

Guds frykt kom over alle kongerikene på jorden da de hørte at Herren hadde kjempet mot Israels fiender.

Josjafats rike hadde fred, for hans Gud ga ham ro på alle kanter.

Josjafat regjerte over Juda. Han var trettifem år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tjuefem år. Hans mors navn var Asuba, datter av Silhi.

Josjafat fulgte sin far Asas vei, og vek ikke fra den. Han gjorde det som var rett i Herrens øyne.

Men offerhaugene ble ikke fjernet. Folket hadde ennå ikke vendt sitt hjerte til sin fedres Gud.

Josjafats øvrige gjerninger, de første og de siste, er beskrevet i annalene til Jehun, Hananis sønn, som er innlemmet i boken om Israels konger.

Senere allierte Josjafat, Judas konge, seg med Akasja, Israels konge, som handlet ugudelig, og dette var en følge av hans handlinger.

Han fordelte oppgaver med ham for å bygge skip for å dra til Tarsis. De bygde skipene i Esjon-Geber.

Da profeterte Elieser, Dodavas sønn, fra Maresja, mot Josjafat og sa: «Fordi du har alliert deg med Akasja, har Herren brutt ned dine verk.» Skipene ble knust og kunne ikke dra til Tarsis.»