Dette er ordene som Moses talte til hele Israel på den andre siden av Jordan, i ørkenen, i Arabah, i nærheten av Suf, mellom Paran, Tofel, Laban, Hazerot og Di-Zahab.

Det er elleve dager fra Horeb til Kadesh-Barnea på vei gjennom Se'ir-fjellene.

På det førtiende året, den første dagen i den ellevte måneden, talte Moses til Israels barn som Herren hadde befalt ham å si til dem om de budene og påminnelsene de skulle følge.

Dette skjedde etter at han hadde slått Sihon, amorittenes konge, som bodde i Heshbon, og Og, Basans konge, som bodde i Ashtarot ved Edrei.

På den andre siden av Jordan, i Moabs land, begynte Moses å proklamere Guds lov for dem.

Herren vår Gud talte til oss på Horeb og sa: Dere har oppholdt dere lenge nok ved dette fjellet.

Vend dere og dra til amorittenes fjell og til alle deres naboer i Arabah, fjellene, lavlandet, Negev og kystregionen, kanaanittenes land, Libanon, helt til den store elven Eufrat.

Se, jeg har lagt landet foran dere. Gå og innta det landet som Herren sverget å gi til deres fedre, Abraham, Isak og Jakob, og til deres etterkommere.

På den tiden sa jeg til dere: Jeg kunne ikke alene bære byrden av dere.

Herren deres Gud har gjort dere tallrike, så dere i dag er som himmelens stjerner i mengde.

Måtte Herren, deres fedres Gud, gjøre dere tusen ganger flere enn dere er, og velsigne dere som Han har lovet.

Hvordan kunne jeg alene bære byrden av deres problemer og stridigheter?

Velg vise, forstandige og erfarne menn fra deres stammer, så vil jeg sette dem til ledere over dere.

Dere svarte meg og sa: Det du foreslo er godt, la oss gjøre det.

Så tok jeg lederne av deres stammer, vise og erfarne menn, og satte dem til å lede dere som ansvarlige for tusen, hundre, femti og ti, og som embetsmenn i deres stammer.

På den tiden befalte jeg deres dommere og sa: Hør på tvistene mellom deres brødre, og døm rettferdig mellom en mann og hans bror eller den fremmede som bor hos ham.

Vis ingen partiskhet i retten; lytt til både små og store. Vær ikke redd for noen, for dommen tilhører Gud. Hvis noe er for vanskelig for dere, skal dere bringe det til meg, så skal jeg høre på det.

På den tiden befalte jeg dere om alle de befalingene og lovene dere skal følge.

Så brøt vi opp fra Horeb og dro gjennom hele den store og fryktinngytende ørkenen som dere har sett, på veien til amorittenes fjell, slik Herren vår Gud hadde befalt oss. Og vi kom til Kadesh-Barnea.

Da sa jeg til dere: Dere har nådd amorittenes fjell, som Herren vår Gud gir oss.

Se, Herren deres Gud har lagt landet foran dere; Gå opp og ta det i besittelse, akkurat som Herren, deres fedres Gud, har sagt til dere. Vær ikke redde, og frykt ikke!

Men dere samlet dere, alle sammen, og sa: La oss sende menn foran oss for å utforske landet for oss. De kan gi oss en rapport om veien vi skal gå og byene vi skal komme til.

Det virket som en god plan for meg, så jeg valgte tolv menn fra dere, en mann fra hver stamme.

De snudde seg, dro opp i fjellene, kom til Eshkol-dalen og utforsket den.

De tok med seg noen av fruktene fra landet ned til oss og bragte oss tilbake rapporten: Det gode landet som Herren vår Gud gir oss.

Men dere ville ikke dra opp. Dere var opprørske mot Herren, deres Guds, befaling.

Dere murmuret i teltene deres og sa: Herren er imot oss; derfor førte han oss ut fra Egypt for å overgi oss til amorittenes hender og ødelegge oss.

Hvor skal vi dra opp? Våre brødre har gjort våre hjerter motløse ved å si: Folket er større og høyere enn oss; byene er store og befestede opp til himmelen. Vi har også sett anakittene der, som er fryktede krigere.

Da sa jeg til dere: Vær ikke redde, og frykt ikke for dem.

Herren deres Gud, som går foran dere, vil kjempe for dere, slik han gjorde for dere i Egypt foran deres øyne.

I ørkenen har dere sett hvordan Herren deres Gud bar dere, som en far bærer sin sønn, hele veien til dere kom til dette stedet.

Til tross for dette stole dere ikke på Herren deres Gud, som alltid har vært trofast mot dere.

som gikk foran dere på veien for å utforske et sted å sette opp leir, i ild om natten for å vise dere veien dere skulle gå, og i en sky om dagen.

Da Herren hørte lyden av deres ord, ble han vred og sverget i sitt hjertes indre.

Ingen av disse mennene fra denne onde slekten vil se det gode landet som jeg sverget å gi til deres fedre.

Unntatt Kaleb, Jefunnes sønn. Han skal se det, og jeg vil gi landet han trådte på, til ham og hans barn, fordi han trofast har fulgt Herren.

Også på meg ble Herren vred på grunn av dere, og han sa: Du skal heller ikke komme dit.

Joshua, Nuns sønn, som står foran deg, skal gå dit. Oppmuntre ham, for han skal gi Israel arven.

Deres små barn, som dere sa ville bli til bytte, og deres barn som i dag ikke forstår forskjell på godt og ondt, de skal gå dit for å eie det.

Men dere selv, vend dere og dra til ørkenen på veien mot Rødehavet.

Dere svarte og sa til meg: Vi har syndet mot Herren! Vi vil dra opp og kjempe, som Herren vår Gud har befalt oss! Så tok dere på dere våpnene og var fast bestemt på å dra opp i fjellene.

Men Herren sa til meg: Si til dem at de ikke skal dra opp og kjempe, for jeg er ikke med dere; dere vil bli slått av deres fiender.

Så talte jeg til dere, men dere lyttet ikke. Dere var opprørske mot Herren, og handlet hovmodig og gikk opp i fjellene.

Da kom amorittene, som bodde i fjellet, ut mot dere og jaget dere som bier, og slo dere ned i Se'ir, og forfulgte dere helt til Horma.

Dere vendte tilbake og gråt foran Herren, men Herren hørte ikke på dere eller tok hensyn til deres klager.

Så ble dere værende i Kadesh i mange dager, så lenge som dere var der.