Disse er ordene fra Forkynneren, Davids sønn, kongen i Jerusalem.

"Forgjeves! Alt er forgjeves!" sier Forkynneren. "Alt er meningsløst."

Hva gagner et menneske av alt sitt arbeid under solen?

En generasjon går, og en generasjon kommer, men jorden står evig.

Solen går opp og ned, og skyndes tilbake til stedet hvor den stiger opp.

Vinden blåser mot sør, vender seg mot nord; den snur igjen og fortsetter sin dreining.

Alle elver renner ut i havet, men havet blir ikke fullt. Elvene vender tilbake til stedet hvor de begynte og renner igjen.

Alle ting er slitsomme; ingen kan si alt som bør sies. Øyet blir aldri mett av å se, og øret blir aldri fylt av å høre.

Det som har vært, er det som vil være, og det som er gjort, er det som skal gjøres; det er intet nytt under solen.

Kan man si noe er nytt? Det har allerede eksistert lenge før vår tid.

Ingen husker de tidligere tider, og de senere tider vil ikke huskes av dem som kommer etter.

Jeg, Forkynneren, var konge over Israel i Jerusalem.

Jeg satte mitt hjerte til å søke og utforske med visdom alt som skjer under himmelen. Det er et tungt yrke Gud har gitt mennesket.

Jeg har sett alle gjerninger som er gjort under solen, og se, alt er meningsløst og et jag etter vind.

Det som er skjevt, kan ikke rettes, og det som mangler, kan ikke telles.

Jeg sa til meg selv: "Se, jeg har oppnådd stor visdom, mer enn alle som var før meg i Jerusalem. Mitt hjerte har hatt stor visdom og kunnskap.”

Så ga jeg mitt hjerte til å kjenne visdom samt galskap og dårskap. Jeg forstod at også dette var å jage etter vind.

For med stor visdom følger stor smerte; jo mer kunnskap, jo mer sorg.