I den tolvte måneden, Adar, på den trettende dagen, da kongens ordre skulle iverksettes, skjedde det motsatte: Jødene beseiret sine fiender den dagen deres fiender hadde planlagt å overvinne dem.

Jødene samlet seg i byene sine, i alle provinsene til kong Ahasverus, for å forsvare seg mot dem som ønsket å skade dem. Ingen kunne motstå dem, for frykten for dem hadde falt over alle folk.

Alle provinsenes høvdinger, satraper, guvernører og kongens embetsmenn støttet jødene, fordi de hadde fått frykt for Mordekai.

For Mordekai var stor i kongens palass, og ryktene om ham spredte seg i alle provinsene, fordi hans berømmelse vokste.

Jødene slo ned alle sine fiender med sverdet, drepte dem og ødela dem, og de håndterte fiendene slik de ønsket.

I borgbyen Susa drepte jødene fem hundre menn som hadde stått imot dem.

De drepte også Parshandata, Dalfon, Aspata, og de som ledet dem.

Porata, Adalja, Aridata, og deres familie.

Parmashta, Arisaj, Aridaj og Vajezata, alle sammen.

de ti sønnene til Haman, sønn av Hammedata, jødenes fiende. Men de la ikke hånd på byttet.

Den samme dagen ble kongen informert om antallet drepte i borgbyen Susa.

Kongen sa til dronning Ester: Jødene har drept og ødelagt fem hundre menn i borgbyen Susa og de ti sønnene til Haman. Hva har de gjort i de andre provinsene? Hva er din forespørsel? Det skal bli innvilget. Hva er ditt ønske? Det skal bli oppfylt.

Ester svarte: Hvis det behager kongen, la også jødene i Susa få tillatelse til å handle i morgen som i dag, og la de ti sønnene til Haman henge på galgen.

Kongen befalte at dette skulle gjøres, og det ble kunngjort i Susa. De hengte de ti sønnene til Haman.

Jødene i Susa samlet seg også på den fjortende dagen i måneden Adar og drepte tre hundre menn i Susa. Men de la ikke hånd på byttet.

Resten av jødene i kongens provinser samlet seg og forsvarte sine liv. De oppnådde fred fra sine fiender og drepte syttifem tusen av dem som hatet dem. Men de la ikke hånd på byttet.

Dette skjedde den trettende dagen i måneden Adar, og den fjortende dagen hvilte de og feiret den som en festdag med glede.

Men jødene som var i Susa, samlet seg den trettende og den fjortende dagen, og de hvilte på den femtende dagen og gjorde den til en dag med festmåltid og glede.

Derfor feirer jødene på landsbygda, de som bor i landsbyene, den fjortende dagen i måneden Adar som en festdag og sender gaver til hverandre.

Mordekai skrev ned disse hendelsene og sendte brev til alle jødene i kong Ahasverus' provinser, både nær og fjern, med ord om fred og sannhet.

Han forordnet at de skulle feire den fjortende og femtende dagen i måneden Adar, hvert år.

Disse dagene skal minnes og feires i hver generasjon, i hver familie, i hver provins og i hver by. Disse dagene av Purim skal aldri gå ut av bruk blant jødene, og feiringen av dem skal fortsette blant deres etterkommere.

Jødene godtok dette som en fast skikk, og hva Mordekai hadde skrevet til dem.

For Haman, sønnen av Hammedata, agagitten, fienden av alle jøder, hadde planlagt å utrydde jødene. Han kastet pur, det vil si lodd, for å ødelegge og tilintetgjøre dem.

Men da det kom for kongens kunnskap, befalte han gjennom et skriftlig pålegg at den onde planen som Haman hadde lagt mot jødene, skulle falle tilbake på hans eget hode, og at både han og hans sønner skulle bli hengt på galgen.

Derfor kalles disse dagene Purim, etter navnet Pur. I lys av innholdet i dette brevet og hva de hadde sett og hva som hadde skjedd med dem,

Fastsatte jødene dette som en vanlig skikk for seg selv, for sine etterkommere, og for alle som sluttet seg til dem, så de ikke skulle unnlate å feire disse to dagene hvert år, slik det var skrevet og fastsatt.

Disse dagene skulle huskes og feires i hver generasjon, i hver familie, i hver provins og i hver by. Disse dagene av Purim skal aldri gå ut av bruk blant jødene, og feiringen av dem skal ikke opphøre blant deres etterkommere.

Dronning Ester, Abihails datter, og Mordekai, jøden, skrev med all myndighet for å stadfeste dette andre brevet om Purim.

Og han sendte brev til alle jøder i de 127 provinsene i kong Ahasverus' rike, med ord om fred og sannhet,

for å fastsette disse dagene med Purim på deres bestemte tid, slik Mordekai, jøden, og dronning Ester hadde beordret, og som de hadde fastsatt for sine etterkommere, med ord om faste og rop om hjelp.

Esters påbud bekreftet disse ordene om Purim, og det ble skrevet ned i boken.