Det skjedde i det trettiende året, i den fjerde måneden, på den femte dagen i måneden, da jeg var blant de bortførte ved Kebar-elven. Himmelene ble åpnet, og jeg så syner av Gud.

På den femte dagen i måneden, som var det femte året av kong Jojakins fangenskap,

kom Herrens ord til Esekiel, sønn av Busi, presten, i Kaldeernes land ved Kebar-elven. Herrens hånd var over ham der.

Jeg så, og se, en stormvind fra nord, en stor sky med flammende ild og et strålende lys rundt seg. Og fra dens midte kom det noe som lignet glødende metall fra ilden.

Og fra dens midte kom det fram fire levende skapninger. Og dette var deres utseende: De lignet mennesker.

Hver av dem hadde fire ansikter og fire vinger.

Deres ben var rette, og føttene deres var som føtter som lignet kalvers, skinnende som polert bronse.

Under deres vinger på de fire sidene hadde de hender av mennesker. Alle fire hadde ansikter og vinger.

Deres vinger rørte ved hverandre. De vendte seg ikke når de gikk, men hver gikk rett fram.

Deres ansikter så slik ut: Hver av dem hadde et menneskes ansikt. Til høyre hadde de et løveansikt, og til venstre hadde de et okseansikt. Og alle hadde et ørneansikt.

Slik var også deres ansikter. Deres vinger var utstrakt oppover; to vinger på hver rørte ved hverandre, og to dekket deres kropper.

Hver gikk rett fram. De gikk dit hvor ånden ønsket å gå, og de vendte seg ikke når de gikk.

Midt mellom de levende skapningene var det noe som lignet glødende kull og fakler som beveget seg fram og tilbake. Ilden skinte, og lyn sprang ut fra ilden.

De levende skapningene løp fram og tilbake som en lynstråle.

Mens jeg så på de levende skapningene, så jeg et hjul på jorden ved siden av hver av de fire ansiktene.

Hjulene så ut som om de var laget av krysopras, og alle fire var like. De så ut som om de var et hjul inni et hjul.

De kunne gå i de fire retningene uten å snu seg når de gikk.

Ringen på hjulene var høye og fryktsomme, og hele omkretsen var full av øyne.

Når de levende skapningene gikk, gikk også hjulene ved siden av dem, og når de levende skapningene løftet seg fra jorden, løftet også hjulene seg.

Hvor enn ånden ville gå, gikk de, dit hvor ånden var i ferd med å gå, og hjulene løftet seg sammen med dem, for åndens vesen var i hjulene.

Når de gikk, gikk også hjulene; og når de stanset, stanset hjulene; og når de løftet seg fra jorden, løftet også hjulene seg sammen med dem, for åndens vesen var i hjulene.

Over hodene på de levende skapningene var det noe som lignet et hvelv, som et gnistrende islag, båret oppe over hodene deres.

Under hvelvet strakte vingene deres seg ut mot hverandre. Hver hadde to vinger som dekket kroppen deres.

Da de gikk, hørte jeg suset av deres vinger, som lyden av mange vann, som stemmen til den Allmektige, som lyden av en hær. Når de stanset, senket de vingene.

Og det kom en stemme fra hvelvet som var over hodene deres; når de stanset, senket de vingene.

Over hvelvet som var over hodene deres, var det noe som så ut som en safirstein, formet som en trone. Og på tronen satt noe som lignet en menneskeskikkelse.

Fra midjen og oppover så det ut som skinnende metall, som et lukket hus med ild rundt seg. Fra midjen og nedover så jeg noe som så ut som ild, og et skinn som lyste rundt det.

Som synet av regnbuen som viser seg i skyen på en regnværsdag, slik var utseendet av det strålende lyset rundt det. Dette var synet av Herrens herlighet. Da jeg så det, falt jeg på mitt ansikt og hørte en røst som talte.