Sarai, Abrams kone, hadde ikke fått barn, og hun hadde en egyptisk slavekvinne ved navn Hagar.

Sarai sa til Abram: «Se, Herren har stengt min livmor, så jeg kan ikke få barn. Gå til slavekvinnen min; kanskje jeg kan få barn gjennom henne.» Abram lyttet til hennes bønn.

Så tok Sarai, Abrams kone, den egyptiske slavekvinnen Hagar, og ga henne til mannen sin som sin kvinne etter at Abram hadde bodd i Kanaan i ti år.

Han gikk inn til Hagar, og hun ble gravid. Da Hagar så at hun var gravid, fikk hun mangel på respekt for sin frue.

Sarai sa til Abram: «Min nød er din skyld! Jeg ga min slavekvinne til deg, men nå, når hun ser at hun er gravid, forakter hun meg. Må Herren dømme mellom meg og deg!»

Abram svarte Sarai: «Din slavekvinne er under din myndighet; gjør med henne det du syns er best.» Så behandlet Sarai henne strengt, og Hagar flyktet fra henne.

Herrens engel oppdaget henne ved en vannkilde i ørkenen, ved kilden på veien til Sur.

Han spurte: «Hagar, Sarais slavekvinne, hvor kommer du fra og hvor skal du hen?» Hun svarte: «Jeg flykter fra min frue, Sarai.»

Herrens engel sa til henne: «Vend tilbake til fruen din og underkast deg henne.»

Herrens engel sa videre: «Jeg vil gjøre din ætt tallrik, så den ikke kan telles for sin mengde.»

Og Herrens engel sa til henne: «Se, du er gravid og skal føde en sønn. Du skal kalle ham Ismael, fordi Herren har hørt din nød.»

Han skal være som en villmann; hans hånd skal være mot alle, og alles hånd mot ham, og han skal bo i strid med sine brødre.

Da kalte hun på Herren som talte til henne og sa: «Du er den Gud som ser meg,» for hun spurte: «Har jeg virkelig sett ham som ser meg?»

Derfor ble brønnen kalt Be'er-Lahai-Roi; den ligger mellom Kadesj og Bered.

Hagar fødte Abram en sønn, og Abram kalte sønnen hun hadde født, Ismael.

Abram var åttiseks år gammel da Hagar fødte Ismael til ham.