Abraham var nå gammel, langt oppe i årene, og Herren hadde velsignet ham i alle ting.

Da sa Abraham til den eldste tjeneren i huset, han som hadde ansvar for alt han eide: «Legg hånden din under hoften min.»

Jeg vil la deg avlegge en ed ved Herren, himmelens Gud og jordens Gud, om at du ikke skal ta en hustru til min sønn blant døtrene til kanaaneerne, som vi bor blant.

Men du skal dra til mitt land og til min slekt for å finne en hustru til min sønn Isak.»

Tjeneren sa til ham: «Men kanskje kvinnen ikke vil være villig til å følge meg til dette bestemte landet. Skal jeg da bringe sønnen din tilbake til landet du kom fra?»

Abraham svarte: «Pass deg for å føre min sønn tilbake dit.»

Herren, himmelens Gud, som førte meg ut fra min fars hus og fra mitt fedreland, som talte til meg og lovte meg å gi dette landet til min ætt, han skal sende sin engel foran deg, så du kan finne en hustru til min sønn derfra.

Men hvis kvinnen ikke vil følge deg, er du løst fra eden. Bare ikke før min sønn dit tilbake.»

Da la tjeneren hånden under hoften til Abraham, sin herre, og sverget å gjøre som han hadde sagt.

Så tok tjeneren ti av sin herres kameler og dro av sted, og han tok med seg alt godt fra sin herre. Han reiste til Aram-Naharaim, til Nahors by.

Han fikk kamelene til å knele ned utenfor byen ved en brønn på kvelden, når kvinnene pleide å gå ut for å hente vann.

Og han ba: «Herre, min herre Abrahams Gud, la det lykkes i dag og vis godhet mot min herre Abraham.»

Se, her står jeg ved vannkilden, og byens døtre kommer ut for å hente vann.

La det skje, at den unge kvinnen som jeg sier til: «Her, tilbeyt meg krukken din, så jeg kan drikke», og som svarer: «Drikk, og jeg skal også vanne kamelene dine» – la henne være den du har utvalgt for din tjener Isak. Slik skal jeg vite at du har vist godhet mot min herre.»

Før han var ferdig med å be, kom Rebekka ut med sin krukke på skulderen. Hun var datteren til Betuel, sønn av Milka, som var kona til Nahor, Abrahams bror.

Kvinnen var meget vakker å se på, en jomfru som ingen mann hadde kjent. Hun gikk ned til kilden, fylte krukken og kom opp igjen.

Tjeneren løp mot henne og sa: «La meg få drikke litt vann fra din krukke.»

Hun svarte: «Drikk, herre!» Og raskt senket hun krukken på hånden og ga ham å drikke.

Da hun hadde gitt ham å drikke, sa hun: «Jeg skal hente vann til kamelene dine også, til de har drukket ferdig.»

Så skyndte hun seg å tømme krukken i drikketrauet og løp tilbake til brønnen for å hente mer vann, og hun hentet til alle kamelene hans.

Mannen betraktet henne i taushet, for å se om Herren hadde latt reisen hans lykkes eller ikke.

Da kamelene var ferdige med å drikke, tok mannen fram en nesering av gull som veide en halv skjækel, og to armbånd av gull som veide ti skjækel.

Han spurte: «Hvem er du datter av? Fortell meg, er det plass i din fars hus for oss til overnatting?»

Hun svarte: «Jeg er datteren til Betuel, Nahors sønn, som Milka fødte ham.»

Så sa hun: «Vi har både halm og fôr nok, og plass til å overnatte.»

Mannen bøyde seg ned og tilba Herren,

og sa: «Velsignet være Herren, min herre Abrahams Gud, som ikke har sluttet å vise sin godhet og trofasthet mot min herre. Herren har ledet meg på veien til min herres slekt.»

Jenta løp og fortalte sin mors hus alt dette.

Rebekka hadde en bror som het Laban, og Laban løp ut til mannen ved kilden.

Da han så neseringen og armbåndene på sin søsters hender, og når han hørte Rebekka fortelle hva mannen hadde sagt til henne, gikk han til mannen og fant ham stående ved kamelene ved kilden.

Han sa: «Kom inn, du velsignede av Herren. Hvorfor står du ute? Jeg har gjort huset klart og har også plass til kamelene dine.»

Så kom mannen inn i huset, og Laban lastet av kamelene hans. Han ga dem halm og fôr og brakte vann til å vaske mannens føtter og føttene til de mennene som var med ham.

Da de satt mat fram for ham, sa han: «Jeg skal ikke spise før jeg har fortalt mitt ærend.» Laban svarte: «Si det!»

Så sa han: «Jeg er Abrahams tjener.

Herren har velsignet min herre rikelig, og han har blitt stor. Han har gitt ham sauer og storfe, sølv og gull, tjenere og tjenestekvinner, kameler og esler.

Sara, min herres kone, fødte en sønn til min herre i hans alderdom, og alt min herre eier har han gitt til denne sønnen.

Og min herre fikk meg til å avlegge en ed og sa: ‘Du skal ikke ta en hustru til min sønn blant døtrene til kanaaneerne, som jeg bor blant,

men du skal gå til min fars hus, til min slekt, og finne en hustru til min sønn.’

Men jeg sa til min herre: ‘Kanskje kvinnen ikke vil følge meg.’

Da svarte han: ‘Herren, som jeg har vandret for, skal sende sin engel med deg og gjøre veien din lykkelig, så du kan finne en hustru til min sønn fra min slekt og min fars hus.

Du vil bli løst fra eden din når du kommer til min slekt. Hvis de ikke vil gi henne til deg, vil du bli løst fra eden din.’

Så kom jeg i dag til kilden og sa: ‘Herre, min herre Abrahams Gud, hvis du nå vil la reisen min lykkes,

se, her står jeg ved vannkilden, og la det bli slik, at den unge kvinnen som kommer ut for å hente vann, og som jeg sier til: «La meg få drikke litt vann fra din krukke»,

og som svarer: «Drikk, og jeg skal også hente vann til kamelene dine» – la henne være kvinnen som Herren har utvalgt for min herres sønn.’

Før jeg hadde talt ferdig med meg selv, kom Rebekka ut med sin krukke på skulderen. Hun gikk ned til kilden og hentet vann. Så sa jeg til henne: ‘La meg få drikke litt vann.’

Hun skyndte seg å senke krukken og sa: ‘Drikk, og jeg skal også vanne kamelene dine.’ Så drakk jeg, og hun vannet også kamelene.

Jeg spurte henne: ‘Hvem er du datter av?’ Hun svarte: ‘Jeg er datteren til Betuel, Nahors sønn, som Milka fødte ham.’ Så satte jeg neseringen på hennes nese og armbåndene på hennes hender.

Da bøyde jeg meg ned og tilba Herren, og jeg velsignet Herren, min herre Abrahams Gud, som hadde ført meg på den rette veien for å finne min herres brors datter til hans sønn.

Og nå, hvis dere vil vise godhet og trofasthet mot min herre, så si meg det. Hvis ikke, så si meg det, så jeg kan vende meg til høyre eller venstre.»

Laban og Betuel svarte: «Dette kommer fra Herren; vi kan ikke si noe til deg, verken ondt eller godt.

Se, her er Rebekka; ta henne og gå, og la henne bli din herres sønns hustru, slik Herren har sagt.»

Da Abrahams tjener hørte deres ord, bøyde han seg til jorden for Herren.

Deretter tok tjeneren fram gull- og sølvsmynter og klær og ga dem til Rebekka. Han ga også kostbare gaver til hennes bror og mor.

Så spiste og drakk han og mennene som var med ham, og de overnattet der. Da de sto opp om morgenen, sa han: «La meg dra tilbake til min herre.»

Men hennes bror og mor sa: «La den unge kvinnen bli hos oss i minst ti dager; etter det kan hun dra.»

Men han svarte dem: «Ikke hold meg igjen, for Herren har latt reisen min lykkes. La meg dra, så jeg kan vende tilbake til min herre.»

Da sa de: «La oss spørre den unge kvinnen selv.»

Så kalte de på Rebekka og spurte henne: «Vil du dra med denne mannen?» Hun svarte: «Ja, jeg vil dra.»

Så sendte de sin søster Rebekka og hennes amme av sted sammen med Abrahams tjener og hans menn.

De velsignet Rebekka og sa til henne: «Måtte du, vår søster, bli mor til tusenvis, at etterkommere dine arver fiendenes porter.»

Så sto Rebekka og hennes tjenestepiker opp, red på kamelene og fulgte mannen. Og tjeneren tok med seg Rebekka og dro av sted.

Isak var kommet fra brønnen Lahai-Roi; han bodde i Negev.

En kveld gikk Isak ut for å tenke på marken, og han løftet blikket og så, og se, kamelene kom.

Rebekka løftet også blikket, og da hun så Isak, steg hun raskt ned fra kamelen.

Hun sa til tjeneren: «Hvem er denne mannen som går oss i møte på marken?» Tjeneren svarte: «Det er min herre.» Da tok hun sløret og dekket seg til.

Tjeneren fortalte Isak alt det han hadde gjort.

Så tok Isak Rebekka inn i sin mor Saras telt, og hun ble hans kone, og han elsket henne. Slik fant Isak trøst etter sin mors død.