Joseph befalte husholderen sin å fylle mennenes sekker med så mye mat de kunne bære, og å legge pengene deres i åpningen av sekken.

Han befalte også: «Legg mitt sølvbeger i åpningen av den yngstes sekk, sammen med pengene som var der.» Og husholderen gjorde som Joseph hadde sagt.

Ved daggry ble mennene sendt av sted med eslene sine.

De hadde akkurat forlatt byen, men var ikke kommet langt, da Joseph ga husholderen sin bestemte ordre: «Skynd deg etter mennene. Når du tar dem igjen, si til dem: 'Hvorfor har dere betalt godt med ondt?'

Er ikke dette begeret som min herre drikker av, og som han bruker til å spå? Dere har gjort noe ondt i det dere har gjort!'»

Da han nådde dem, sa han disse ord til dem.

De svarte ham: «Hvorfor sier min herre slike ting? Dine tjenere ville aldri finne på noe slikt!

Pengene vi fant i åpningen av sekkene våre, returnerte vi til deg fra Kanaans land. Hvorfor skulle vi da stjele sølv eller gull fra din Herres hus?

Den av dine tjenere hos hvem det blir funnet, skal dø, og vi andre skal bli slaver for min herre.»

Han svarte: «Det skal skje som dere har sagt. Den hos hvem det blir funnet, skal være min slave, men dere andre skal gå fri.»

Straks senket de sekkene sine til bakken, og hver og en åpnet sin sekk.

Husholderen begynte å lete, startet med den eldste og avsluttet med den yngste. Og begeret ble funnet i Benjamins sekk.

Da rev de klærne sine i fortvilelse, lastet eslene sine igjen og vendte tilbake til byen.

Juda og brødrene hans kom til Josephs hus, hvor han ennå var. De kastet seg til jorden foran ham.

Joseph sa til dem: «Hva er dette dere har gjort? Vet dere ikke at en mann som jeg kan spå?«

Juda svarte: «Hva skal vi si til min herre? Hva kan vi tale? Hvordan kan vi rettferdiggjøre oss? Gud har avdekket dine tjeneres skyld. Se, vi er min herres slaver, både vi og han som begeret ble funnet hos.»

Men Joseph sa: «Ikke snakk sånn! Den mannen som ble funnet med begeret, skal være min slave, mens dere andre kan dra hjem til deres far i fred.»

Da nærmet Juda seg ham og sa: «Min herre, vær så snill, la din tjener få tale ett ord til min herre. La ikke din vrede brenne mot din tjener, for du er som Farao selv.

Min herre spurte sine tjenere: ‘Har dere en far eller en bror?’

Vi svarte min herre: ‘Vi har en gammel far, og en liten bror som ble født da han var gammel. Hans bror er død, han alene er igjen av sin mor, og hans far elsker ham.’

Da sa du til dine tjenere: ‘Bring ham hit til meg, så jeg kan se ham med egne øyne.’

Vi svarte min herre: ‘Gutten kan ikke forlate sin far; for hvis han forlater sin far, vil faren dø.’

Da sa du til dine tjenere: ‘Hvis deres yngste bror ikke kommer med dere, skal dere ikke se mitt ansikt mer.’

Da vi kom tilbake til din tjener, vår far, fortalte vi ham hva min herre hadde sagt.

Vår far sa: ‘Gå tilbake og kjøp litt mat til oss.’

Vi svarte: ‘Vi kan ikke gå ned. Bare hvis vår yngste bror er med oss, vil vi gå ned. Vi kan ikke se mannens ansikt uten at vår yngste bror er med oss.’

Din tjener, vår far, sa til oss: ‘Dere vet at min kone fødte meg to sønner.

Den ene forlot meg, og jeg sa: Sannelig, han er revet i hjel. Og jeg har ikke sett ham siden.

Hvis dere nå også tar denne fra meg, og han blir skadet, vil dere bringe mitt grå hår med sorg ned i dødsriket.’

Hvis jeg nå kommer til din tjener, min far, og gutten ikke er med oss, da hans liv er sterkt knyttet til gutten,

Når han ser at gutten ikke er med, vil han dø. Dine tjenere vil bringe vår fars grå hår med sorg ned i dødsriket.

For din tjener garanterte gutten overfor min far og sa: ‘Hvis jeg ikke bringer ham tilbake til deg, skal jeg bære skylden overfor min far alle mine dager.’

La derfor din tjener bli igjen her som slave for min herre i stedet for gutten, og la gutten gå tilbake med sine brødre.

For hvordan kan jeg dra opp til min far uten gutten med meg? Jeg kunne ikke bære å se den sorgen som ville ramme min far.»