Da Israel var ung, elsket jeg ham, og fra Egypt kalte jeg min sønn hjem.

Jo mer jeg ropte på dem, desto mer valgte de å vende seg bort fra meg. De ofret til Baal, og brente røkelse til avgudsbilder.

Jeg lærte Efraim å gå, jeg tok dem på armene mine, men de forsto ikke at det var jeg som helbredet dem.

Jeg dro dem med menneskelige bånd, med kjærlighetens tråder. Jeg var som en som løfter åket fra deres nakke, jeg bøyde meg ned og matet dem.

De skal ikke vende tilbake til Egypt, men Assyria skal bli deres konge, fordi de nektet å vende om.

Sverdet skal rase i byene deres, det skal ødelegge deres festninger og fortære dem på grunn av deres egne planer.

Mitt folk er fast bestemt på å vende seg bort fra meg. Selv om de roper til Den Høye, skal ingen reise dem opp.

Hvordan kan jeg gi deg opp, Efraim? Hvordan kan jeg overgi deg, Israel? Hvordan kan jeg gjøre deg som Adma? Hvordan kan jeg behandle deg som Seboim? Mitt hjerte snur seg i meg, og all min medlidenhet våkner.

Jeg vil ikke utføre min brennende vrede, jeg vil ikke gå tilbake for å ødelegge Efraim. For jeg er Gud og ikke et menneske, Den Hellige midt iblant dere, og jeg vil ikke komme med harme.

De skal følge Herren. Han skal brøle som en løve; når han brøler, skal sønnene komme skjelvende fra vest.

De skal komme skjelvende som en fugl fra Egypt og som en due fra Assyria. Jeg vil bosette dem trygt hjemme, sier Herren.