Hvem trodde budskapet vi hørte, og for hvem ble Herrens makt åpenbart?

Han vokste opp som et skudd foran Herren, som en rot fra tørr jord. Han hadde verken skjønnhet eller prakt. Vi så ham, men utseendet hans tiltrakk oss ikke.

Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann preget av sorg, kjent med sykdom. Som en man skjuler ansiktet for, var han foraktet, og vi anså ham for intet.

Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Imidlertid trodde vi at han var rammet, slått av Gud og plaget.

Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.

Vi gikk alle vill som sauer; hver av oss gikk sin egen vei. Men Herren lot all vår skyld ramme ham.

Han ble mishandlet, men han bar det med verdighet; han åpnet ikke sin munn. Som et lam som føres til slakting, og som en sau foran sine skjærere, åpnet han ikke sin munn.

Fra fengsel og dom ble han tatt bort. Og hvem tenkte i hans generasjon at han ble utryddet fra de levendes land for mitt folks synder, fordi han ble rammet?

De ga ham en grav blant forbrytere, og hos de rike i hans død, fordi han aldri hadde gjort noe urett, og det aldri hadde vært svik i hans munn.

Det var Herrens vilje å knuse ham ved lidelse. Når hans liv er gitt som skyldoffer, skal han se avkom og leve lenge, og Herrens vilje skal lykkes i hans hånd.

Etter sitt sjels slit skal han se og mettes. Gjennom sin kunnskap skal min rettferdige tjener gjøre mange rettferdige, og han skal bære deres misgjerninger.

Derfor vil jeg gi ham del blant de mange, og han skal dele byttet med de sterke, fordi han utøste sin sjel til døden og ble regnet blant de syndere. Han bar manges synder og gikk i forbønn for dem.