Det var i det året kong Uzziah døde, at jeg så Herren satt på en høy trone, og kanten av hans kappe fylte tempelet.

Serafene sto over ham. Hver av dem hadde seks vinger: med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to fløy de.

De ropte til hverandre og sa: 'Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud. Hele jorden er full av hans herlighet.'

Dørstokkene skalv ved stemmen til dem som ropte, og hele huset ble fylt av røyk.

Da sa jeg: 'Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med ureine lepper, og jeg bor blant et folk med ureine lepper. Mine øyne har sett Kongen, Herren, hærskarenes Gud.'

Da fløy en seraf til meg, og i hånden hadde han en glo som han hadde tatt med tangen fra alteret.

Han rørte ved leppene mine med den og sa: 'Se, denne har rørt ved leppene dine. Din skyld er fjernet, og din synd er tilgitt.'

Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: 'Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?' Og jeg sa: 'Her er jeg, send meg!'

Han sa: 'Gå og si til dette folket: Hør, men ikke forstå; se, men ikke skjønn.'

'Gjør dette folkets hjerte sløvt, og gjør ørene tunge; lukk øynene deres, så de ikke ser med øynene, hører med ørene, eller forstår med hjertet, og vender om og blir helbredet.'

Da sa jeg: 'Herre, hvor lenge?' Og han svarte: 'Til byene ligger øde, uten innbyggere, husene står tomme, og jorden er blitt øde og forlatt.'

Herren skal føre folket langt bort, og det skal bli mange ubebodde steder i landet.

Selv om en tiendedel blir igjen i landet, skal det også bli ødelagt igjen. Som når en terebinte eller en eik hugges ned, etterlater den en stubbe. Den stubben er en hellig rest.