Folk som vandrer i mørket har sett et stort lys; for dem som bor i dødsskyggens land, har et lys strålt frem.

Du har gjort folket tallrikt, men du har ikke økt deres glede. De gleder seg foran deg som de gleder seg under innhøstingen, som de jubler når de deler byttet.

For åket som tynget dem, stangen på deres skuldre, og staven til deres driver, har du brutt som på Midjans dag.

For alle krigsstøvler som stormet frem med bulder, og kledninger rullet i blod, skal bli brent og bli til føde for ild.

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er lagt på hans skulder. Hans navn skal være Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.

For å gjøre herredømmet stort og freden uten ende over Davids trone og hans rike, for å grunnfeste og styrke det med rett og rettferdighet fra nå av og til evig tid. Jehovas, hærskarenes Gud, nidkjærhet skal gjøre dette.

Herren har sendt et budskap til Jakob, og det har nådd Israel.

Hele folket skal kjenne det, Efraim og innbyggerne i Samaria, i sitt hovmod og sitt stolte hjerte, som sier:

Murstein har falt, men vi skal bygge med hugget stein; morbærtrær er felt, men vi skal erstatte dem med sedertrær.

Men Herren skal heve fiendene til Resins, motstandere mot dem, og samle deres motstandere.

Arameerne fra øst og filisterne fra vest; de skal fortære Israel med åpne munnar. Til tross for alt dette vender hans vrede ikke tilbake, men hans hånd er fortsatt utstrakt.

Men folket vender ikke om til ham som har slått dem, og de søker ikke hærskarenes Herre.

Så Herren hogg av Israel hode og hale, gren og siv, på én dag.

De eldste og de høyt ærede er hodet, og profeten som lærer løgn er halen.

For lederne for dette folket fører dem vill, og de som blir ledet av dem, går i villfarelse.

Derfor har Herren ingen glede i deres unge menn, og han vil ikke ha medlidenhet med deres farløse og enker. For alle er ugudelige og onde, og hver munn taler dårskap. Til tross for alt dette vender hans vrede ikke tilbake, men hans hånd er fortsatt utstrakt.

For ugudelighet brenner som ild; den fortærer torner og tistler, og antenner buskene i skogen, som hoper seg opp i røykskyer.

Ved hærskarenes Herres vredesglød er landet fortært, og folket blir som brensel for ilden; ingen skåner sin bror.

De hugger ned til høyre, men er fortsatt sultne; de eter til venstre, men blir ikke mette. Hver mann eter kjøttet av sin egen arm.

Manasse mot Efraim, og Efraim mot Manasse; sammen går de mot Juda. Til tross for alt dette vender hans vrede ikke tilbake, men hans hånd er fortsatt utstrakt.