Hvorfor er det skjult for Den Allmektige, og hvorfor ser ikke de som kjenner Ham, til den tid som er skjult for dem?

Folk krenker andres eiendom, stjeler fra de svake og tar det som ikke tilhører dem.

De undertrykker foreldreløse, og de utnytter enkers og uskyldiges eiendom; de undertrykker de rettferdige.

De tråkker på de fattige, og de som er i nød må skjule seg fra blikkene i landet.

Som ville esler i ørkenen drar de ut for å lete etter mat; de søker desperat etter føde.

På markene høster de av havet; i de urettferdige vingårdene tar de det de kan forsyne seg av.

Uten klær må de ligge over natten, nakne og uten dekke i kulden.

De blir gjennomtrengt av regnet fra fjellet og må søke ly bak klippen.

De stjeler foreldreløse spedbarn fra brystet, og de utnytter de som lider.

De går nakne omkring, uten klær, og de sultne bærer med seg det lille de har.

I vingårdene lager de olje, de tramper vinpressene, men de tørster fortsatt.

I byen stønner de døende, og sjelen til de sårede roper om hjelp, men Gud ser dem ikke; Han vender seg bort fra deres nød.

De er blant dem som vender seg bort fra lyset; de kjenner ikke Guds veier og følger ikke Hans stier.

Ved daggry reisir morderen seg; han dreper den fattige og trengende, og om natten opptrer han som en tyv.

Utroskapens øye venter på skumringen; han tenker: 'Ingen ser meg,' og skjuler sitt ansikt.

I mørket bryter de seg inn i hus de har merket seg om dagen; de kjenner ikke lysets vei.

For mørket er som morgen for dem; de kjenner dødsrikets skygge.

De er lette som strå, i hendene på skjebnen; deres del av landet er forbannet, og de vender ikke tilbake til vingårdene.

Som tørke og hete suger sommeren bort snøvannet, slik gjør dødsriket med dem som synder.

Morslivet glemmer ham, og jorden sørger over tapet av hans liv; han blir ikke lenger husket. Urettferdigheten knuses som et tre.

Han påfører urett mot den barnløse kvinnen og viser ingen barmhjertighet mot enken.

Men Gud drar de sterke med sin makt; de står opp, uvitende om livets skrøpelighet.

Han gir dem trygghet, og de stoler på det, men Han ser på deres veier.

De er opphøyet en kort stund, så forsvinner de; de faller som alle andre og kuttes av som toppen av aks.

Er det ikke slik? Hvem kan da si at jeg lyver og gjøre mine ord til intet?