For sølv har sin opprinnelse, og gull har sin kilde.

Jern tas fra støvet, og kobber hentes fra steinen.

Mennesket setter en ende på mørket og utforsker dybdene; han leter etter skatter i mørket og i dødens dyp.

En elv bryter frem fra dem; de har glemt sin opprinnelse, de henger i det fjerne, glemt av menneskers minner.

Jorden, hvor brødet vokser, blir til brann.

Her er stedet for safirer og gullstøv.

Stien er ukjent for rovfuglen, og falkens øye har ikke sett den.

Sofistikerte dyr har ikke tråkket på den, og løven har ikke krysset over den.

Mennesket rekker hånden mot klippen og forvender fjellene fra roten.

De skjærer kanaler i fjellet, og øynene ser hver dyrebare skatt.

De demmer opp elvene ved kilden, og de skjulte ting bringer de frem i lyset.

Men hvor kan visdom finnes? Og hvor er stedet for en dypere forståelse?

Ingen kjenner dens verdi, og den finnes ikke blant de levende.

Dypet sier: 'Den er ikke hos meg,' og havet svarer: 'Den er ikke hos meg.'

Det kan ikke kjøpes for sølv, og kan ikke veies som betaling i gull.

Den kan ikke sammenlignes med gull fra Ofir, eller med kostbare onyks og safirer.

Verken gull eller krystall kan sammenlignes med den, og ingen bytter den mot kar av rent gull.

Koral og krystall nevnes ikke, og verdien av visdom er langt høyere enn perler.

Den kan ikke sammenlignes med Etiopias topas; den kan ikke veies mot rent gull.

Hvor kommer visdom fra? Og hvor er stedet for forstanden?

Den er skjult for alle levende, også for fuglene under himmelen.

Avgrunnen og døden sier: 'Vi har hørt om den.'

Gud forstår veien til den, og han vet hvor den finnes.

For han ser til jordens ender og skuer under himmelen.

Da han ga vinden vekt og målte vannene,

da skapte han en lov for regnet og en vei for tordenskyene,

Da så han den og formulerte den, han fastsatte den og undersøkte den.

Og til mennesket sa han: 'Se, Herrens frykt, det er visdom, og å vende seg bort fra det onde er forståelse.'