Etter dette åpnet Job munnen sin og forbannet sin fødselsdag.

Job svarte og sa:

La dagen gå tapt, og natten bli kalt: «En gutt er unnfanget!»

Må den dagen bli mørk! Må ikke Gud fra oven ta seg av den, og la den ikke opplyses av solens lys.

La mørket og døden ta den; la skyene hvile over den, og la frykt og angst omgi den.

Den natten – la mørket ta den! Må den ikke telles blant årets dager, eller inkluderes i månedenes antall.

Se, den natten – la den bli øde! Må glede aldri høres i den.

La de som forbanner dager, kalle den forbannet; de som har makt til å vekke det store sjømonsteret.

La morgenens stjerner forbli mørke; la den forgjeves vente på lys, og la den ikke se daggry.

Fordi den ikke stengte døren til mors liv og skjulte mine lidelser for øynene mine.

Hvorfor døde jeg ikke ved fødselen? Hvorfor utåndet jeg ikke da jeg kom ut av mors liv?

Hvorfor tok de meg imot på knærne? Hvorfor fikk jeg mulighet til å bli ammet?

For nå ville jeg ha ligget i ro; jeg ville ha sovet og fått hvile.

Sammen med konger og jordens ledere som bygde store graver,

eller med fyrster som hadde gull, som fyllte sine hjem med sølv.

Eller som et skjult foster som aldri fikk se dagens lys.

Der opphører de ondes oppstyr, der finner de utmattede hvile.

Fanger har det godt sammen, de hører ikke slaveherrens rop.

Liten og stor er der like, og slaven er fri fra sin herre.

Hvorfor gis lys til den som lider, og liv til den mismodige sjel?

De som lengter etter døden, men den kommer ikke, de som søker den mer enn skjulte skatter,

De som jubler, som fryder seg over funnet av graven.

For en mann hvis vei er skjult, som Gud har innesperret.

For foran måltidet mitt kommer mine sukke, og klagene mine renner som vann.

For det jeg fryktet mest, har rammet meg; det jeg gruet for, er nå blitt min virkelighet.

Jeg har verken ro eller fred; jeg får ikke hvile, men bare uro.