Alle kongene på den andre siden av Jordan, i fjellene, i lavlandet og langs kysten av Det store havet mot Libanon, hetittene, amorittene, kanaanittene, perisittene, hivittene og jebusittene, hørte om dette.

De samlet seg alle for å kjempe mot Josva og Israel med én stemme.

Men innbyggerne i Gibeon hørte hva Josva hadde gjort med Jeriko og Ai.

Så de handlet listig: De dro av sted og utstyrte seg som om de var sendt, tok gamle sekker på sine esler og gamle, sprukne og lappede vinsekker.

De tok på seg omsydde og lappede klær og sko og hadde med seg tørt og smuldret brød.

De dro til Josva i leiren ved Gilgal og sa til ham og mennene i Israel: «Vi kommer fra et fjernt land; nå ber vi dere om å inngå en pakt med oss.»

Israelittene sa til hivittene: «Kanskje dere bor iblant oss; hvordan kan vi da inngå en pakt med dere?»

Men de sa til Josva: «Vi er dine tjenere.» Josva spurte dem: «Hvem er dere, og hvor kommer dere fra?»

De svarte: «Dine tjenere har kommet fra et svært fjernt land på grunn av navnet til Herren din Gud; vi har hørt om ham og alt han gjorde i Egypt.

Og alt han gjorde med de to amorittkongene på den andre siden av Jordan, med Sihon, kongen i Hesbon, og Og, kongen i Bashan, som bodde i Ashtarot.

Våre eldste og alle innbyggerne i vårt land sa til oss: ’Ta med dere proviant for reisen, gå og møt dem og si: Vi er deres tjenere; inngå nå en pakt med oss.’

Dette brødet tok vi med som proviant fra husene våre den dagen vi dro ut for å komme til dere, men se, nå er det tørt og smuldret.

Disse vinsekkene var nye da vi fylte dem, men se, nå er de sprukket; og våre klær og sko er blitt slitt på grunn av den lange reisen.

Mennene tok da noe av deres proviant, men de rådslått ikke med Herren.

Josva gjorde fred med dem og inngikk en pakt med dem, som ga dem livets rettigheter, og menighetens ledere sverget en ed til dem.

Men tre dager etter at pakt med dem ble inngått, hørte de at de var naboer som bodde nær.

Israelittene reiste da og kom til deres byer den tredje dagen. Byene deres var Gibeon, Kefira, Beerot og Kirjat-Jearim.

Israelittene angrep ikke dem, for menighetens ledere hadde sverget en ed til dem ved Herren, Israels Gud. Hele menigheten murret mot lederne.

Men alle lederne sa til hele menigheten: «Vi har sverget en ed til dem ved Herren, Israels Gud. Nå kan vi ikke røre dem.»

«Her er det vi skal gjøre med dem: La dem leve, for at vi ikke skal få vrede over oss på grunn av den eden vi sverget dem.»

Så sa lederne til dem: «La dem leve, og bli ved med å være vedhuggerne og vannbærerne for hele menigheten,» som lederne hadde bestemt om dem.

Josva kalte dem til seg og sa: «Hvorfor har dere lurt oss og sagt at dere bor veldig langt borte, mens dere bor blant oss?

Dere er nå forbannet. Dere skal aldri opphøre å være slaver, vedhuggere og vannbærere for min Guds hus.»

De svarte Josva og sa: «For det ble fortalt til våre tjenere at Herren din Gud hadde befalt sin tjener Moses å gi dere hele landet og utrydde alle innbyggerne foran dere. Vi fryktet sterkt for våre liv på grunn av dere, så vi gjorde dette.

Nå er vi i dine hender. Gjør med oss det du mener er godt og riktig.»

På denne måten lot Josva dem slippe løs fra hendene til israelittene, og de drepte dem ikke.

Den dagen gjorde Josva dem til vedhuggere og vannbærere for menigheten og for Herrens alter, på det stedet Herren skulle velge. Slik er det den dag i dag.