Jefta, gileaditten, var en mektig kriger, men hans mor var en kvinne av dårlig rykte. Gilead ble far til Jefta.

Gileads kone fødte ham sønner, og da de ble voksne, drev de Jefta bort og sa til ham: 'Du vil ikke få del i vår fars eiendom, for du er sønn av en annen kvinne.'

Jefta flyktet fra sine brødre og slo seg ned i landet Tob. Der samlet det seg løse menn omkring ham, og de dro ut sammen med ham.

Da begynte ammonittene å krige mot Israel.

Da ammonittene gikk til krig mot Israel, dro de eldste i Gilead for å hente Jefta fra landet Tob.

De sa til Jefta: 'Kom og vær vår anfører, så vi kan kjempe mot ammonittene.'

Men Jefta sa til de eldste i Gilead: 'Dere mislikte meg og drev meg bort fra min fars hus. Hvorfor kommer dere til meg nå når dere er i nød?'

De eldste i Gilead sa til Jefta: 'Nettopp derfor er vi nå kommet tilbake til deg. Bli med oss og kjemp mot ammonittene. Du skal være vår leder, for hele Gileads befolkning.'

Jefta sa til de eldste i Gilead: 'Dersom dere tar meg tilbake for å kjempe mot ammonittene, og Herren gir dem i mine hender, vil jeg da bli deres leder?'

De eldste i Gilead sa til Jefta: 'Herren skal være vitne mellom oss; vi skal gjøre som du sier.'

Så dro Jefta med de eldste i Gilead, og folket satte ham som leder og anfører over seg. Jefta gjentok sine ord for Herren i Mispa.

Jefta sendte budbringere til ammonittenes konge for å spørre: 'Hva har jeg gjort mot deg, siden du kommer mot meg for å føre krig i mitt land?'

Ammonittenes konge svarte Jeftas budbringere: 'Israel tok mitt land da de dro opp fra Egypt, fra Arnon til Jabbok og Jordan. Gi det tilbake i fred nå.'

Jefta sendte igjen budbringere til ammonittenes konge.

Han sa til ham: 'Så sier Jefta: Israel tok ikke moabittenes eller ammonittenes land.'

For da de kom opp fra Egypt, dro Israel gjennom ørkenen til Sivsjøen og kom til Kadesh.

Israel sendte da budbringere til kongen av Edom og sa: 'La oss få dra gjennom ditt land.' Men kongen av Edom lyttet ikke. De sendte også bud til kongen av Moab, men han nektet. Så ble Israel boende i Kadesh.

Deretter gikk de gjennom ørkenen, unngikk landet Edom og Moab, gikk østover forbi Moab og slo leir på den andre siden av Arnon. De gikk ikke inn i moabittenes land, for Arnon er grensen til Moab.

Så sendte Israel budbringere til Sihon, kongen av amorittene, som regjerte i Hesjbon, og Israel sa til ham: 'La oss få dra gjennom ditt land til vårt sted.'

Men Sihon stolte ikke på Israel og lot dem ikke dra gjennom sitt rike. Han samlet sitt folk, slo leir i Jahas og kjempet mot Israel.

Men Herren, Israels Gud, ga Sihon og hele hans folk i Israels hender, og de slo dem. Så tok Israel hele landet til amorittene som bodde der.

De inntok alle områdene til amorittene fra Arnon til Jabbok og fra ørkenen til Jordan.

Så når Herren, Israels Gud, har drevet ut amorittene for sitt folk Israel, skulle du drive dem ut?

Er det ikke slik at det land din gud Kamosh gir deg til eiendom, tar du i besittelse? På samme måte skal vi ta i besittelse alt det landområde som Herren vår Gud har drevet ut for oss.

Er du bedre enn Balak, Sippors sønn, kongen av Moab? Har han noensinne ført krig mot Israel eller kjempet imot dem?

Israel har bodd i Hesjbon og dens avhengige byer, i Aroer og dens avhengige byer og i alle byene langs Arnon i tre hundre år. Hvorfor har dere ikke tatt dem tilbake i løpet av denne tiden?

Jeg har ikke syndet mot deg, men du gjør meg urett ved å kjempe mot meg. Må Herren være dommer i dag mellom israelittene og ammonittene.

Men ammonittenes konge ville ikke høre på ordene som Jefta hadde sendt til ham.

Herrens Ånd kom da over Jefta. Han dro gjennom Gilead og Manasse og videre til Mispes Gilead, og fra Mispe Gilead dro han mot ammonittene.

Jefta ga et løfte til Herren og sa: 'Hvis du gir ammonittene i mine hender,'

da skal det som kommer ut av døren til mitt hus for å møte meg når jeg vender tilbake i fred etter å ha seiret over ammonittene, tilhøre Herren, og jeg skal ofre det som brennoffer.'

Så dro Jefta mot ammonittene for å kjempe, og Herren ga dem i hans hender.

Han slo dem fullstendig, fra Aroer til området rundt Minnit, og erobret tyve byer helt til Abel-Keramim. Det var et stort nederlag for ammonittene, og de ble ydmyket av Israel.

Da Jefta kom tilbake til sitt hjem i Mispa, så han at datteren hans kom ut imot ham med tamburiner og dans. Hun var hans eneste barn; han hadde verken sønn eller datter utenom henne.

Da han så henne, rev han i stykker klærne sine og sa: 'Å, min datter! Du har truffet meg dypt, for jeg har gitt et løfte til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.'

Hun sa til ham: 'Min far, du har gitt et løfte til Herren. Gjør med meg slik som du har lovet, siden Herren har gitt deg hevn over dine fiender, ammonittene.'

Hun sa til sin far: 'Gjør dette for meg: Gi meg to måneder, så jeg kan dra opp i fjellene og sørge over min jomfrudom, jeg og venninnene mine.'

Han sa: 'Gå.' Og han sendte henne avgårde i to måneder. Hun og venninnene dro opp i fjellene og sørget over at hun skulle dø som jomfru.

Etter to måneder kom hun tilbake til sin far, og han oppfylte det løftet han hadde gitt. Hun hadde aldri vært med en mann. Det ble en årlig skikk i Israel

å sørge over Jeftas datter, fire dager hvert år, av Israels døtre.