Da sang Debora og Barak, Abinoams sønn, denne sangen den dagen.

«Når lederne i Israel tar føringen, og folket kjemper frivillig – pris Herren!»

Hør, konger! Lytt, fyrster! Jeg vil synge til Herren, jeg vil lovsynge til Herren, Israels Gud.

Herre, da du dro ut fra Seir, og steg fram fra Edoms land, rystet jorden, himmelen dryppet, ja, skyene slapp regn.

Fjellene rystet for Herren, foran Gud av Israel, som da Sinai rystet.

I dagene til Shamgar, Anats sønn, og Jaels dager, var veiene livsfarlige, og stiene var utrygge.

Byene i Israel var øde, de var forlatt, inntil jeg, Debora, trådte fram, som en mor for Israel.

Da de valgte andre guder, var det krig ved portene; da var det ikke ett skjold eller spyd å se blant de førti tusen i Israel.

Mitt hjerte er med Israels ledere, de frivillige blant folket. Pris Herren!

Dere som rir på hvite esler, dere som sitter på tepper, og dere som går langs veiene – tenk over dette!

Hør lyden fra dem som deler byttet mellom vannkildene; der vil de proklamere Herrens rettferdighet, rettferdigheten til folket i Israel. Da ledet Herren folket ned til portene.

Våkn opp, våkn opp, Debora! Våkn opp, våkn opp, syng! Reis deg, Barak! Ta dine fanger, Abinoams sønn!

Da kom de som overlevde ned til de mektige blant folket; Herrens folk kom ned til meg som helter.

Fra Efraim kom de som hadde sin rot i Amalek. Etter deg kom Benjamin med sine folk. Ledningen kom fra Makir, og fra Sebulon kom de som bar kommandostaven.

Høvdingene i Issakar var med Debora; også Issakar, de fulgte Barak, og stormet frem til dalen etter ham. Ved Rubens delinger var det stor strid i hjertene.

Hvorfor sitter du ved inngangene og lytter til fløytespillet blant gjengene? Ved Rubens delinger var det stor strid i hjertene.

Gilead holdt seg rolig på den andre siden av Jordan; og Dan, hvorfor ble han ved skipene? Asjer ble sittende ved havets strand og forble der ved vikene.

Sebulon er et folk som våget livet til døden, likeledes Naftali på markenes høyder.

Konger kom og kjempet; da kjempet Kanaans konger ved Taanak ved Megiddos vann; men de herjet ikke med sølv som bytte.

Fra himmelen kjempet stjernene, fra sine baner kjempet de mot Sisera.

Fra himmelen kjempet stjernene, og fra sine baner kjempet de mot Sisera.

Kisonbekken feide dem bort, den eldgamle bekk, Kisonbekken. Tråkk på, min sjel, med styrke!

Forbann Meroz, sa Herrens engel. Forbann dem som bor der, for de kom ikke Herren til hjelp, til hjelp blant heltene.

Velsignet blant kvinner skal Jael være, Hebers kvinne, kenitten, hun skal velsignes blant teltets kvinner.

Han ba om vann, hun ga ham melk. I en høytidsskål rakte hun ham smør.

Med sin hånd tok hun teltpluggen, med sin høyre hånd smedenes hammer. Hun slo Sisera og knuste hodet hans; hun knuste og boret gjennom tinningen hans.

Mellom føttene hennes sank han på kne, falt og lå. Der han sank på kne, falt han død om.

Gjennom vinduet så hun og ropte, Siseras mor, fra gitteret: Hvorfor drøyer hans vogn med å komme? Hvorfor kommer vognhjulene sakte?

De klokeste blant hennes hoffdamer svarte henne; de gav også henne disse svarene:

Har de ikke funnet og delt byttet, to jenter til hver mann? Bytte av fargerike stoffer til Sisera, bytte av fargefulle, broderte stoffer, to broderte tepper til nakken på de stjålne?

Måtte alle dine fiender gå til grunne, Herre! Men de som elsker ham, være som solen når den stråler frem i all sin kraft.» Og landet hadde fred i førti år.