Disse er ordene fra Nehemja, Hakaljas sønn. Det hendte i måneden Kislev, i det tjuende året, mens jeg var i byen Susa.

Da kom Hanani, en av mine brødre, sammen med noen menn fra Juda, og jeg spurte dem om jødene som hadde overlevd fangenskapet og om Jerusalem.

De svarte meg: "De som har overlevd fangenskapet og befinner seg i provinsen, lever i stor elendighet og vanære. Jerusalems mur er brutt ned, og portene er brent opp."

Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager, mens jeg fastet og ba for himmelens Gud.

Jeg sa: Å, Herre, himmelens Gud, du store og fryktinngytende Gud, som holder din pakt og bevarer miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud.

La ditt øre være åpent og dine øyne se, så du hører din tjeners bønn, som jeg nå ber dag og natt for dine tjenere, Israels barn. Jeg bekjenner deres synder, som vi, Israels barn, har syndet mot deg. Både jeg og min fars hus har syndet.

Vi har handlet svært dårlig mot deg og ikke holdt budene, forskriftene og lovene som du ga din tjener Moses.

Husk, jeg ber deg, det ordet du ga din tjener Moses, og sa: Hvis dere er utro, vil jeg spre dere blant folkene.

Men hvis dere vender tilbake til meg og holder mine bud, og gjør dem, selv om deres forviste er i himmelens ytterste ender, så vil jeg samle dem derfra og føre dem til det stedet jeg har utvalgt for å la mitt navn bo.

De er dine tjenere og ditt folk som du har løskjøpt ved din store makt og din sterke hånd.

Å, Herre, la ditt øre være oppmerksom på din tjeners bønn og på dine tjeneres bønn, som er ivrige etter å frykte ditt navn. Gi nå din tjener fremgang i dag, og la ham finne nåde hos denne mannen." Jeg var kongens munnskjenk.