Folket begynte å klage høyt til Herren om sine problemer, og Herren hørte klagene deres; hans vrede ble tent.

Folket ropte til Moses om hjelp, og Moses ba til Herren; da svarte Herren og slukket ilden.

Så ble stedet kalt Tab'erah, fordi Herrens ild hadde brent blant dem.

Hele folket som var blant dem, ble revet med av lengsel, og selv israelittene begynte å gråte og sa: «Hvem vil gi oss kjøtt å spise?»

Vi husker fisken vi spiste gratis i Egypt, sammen med agurkene, melonene, purreløken, løken og hvitløken.

Men nå er vi helt utsultet. Det finnes ingenting annet enn denne manaen foran øynene våre.»

Mannaen lignet korianderfrø og var som harpiks.

Folket gikk omkring og samlet den inn, malte den på kvern eller støtte den i en morter. De kokte den i gryter og bakte kaker av den. Den smakte som oljekaker.

Når duggen falt over leiren om natten, falt også mannaen med den.

Moses hørte folket gråte, hver familie ved inngangen til sitt telt. Da ble Herren meget vred, og Moses opplevde det som tungt.

Moses sa til Herren: «Hvorfor har du gjort slik mot din tjener? Hvorfor har jeg ikke funnet nåde i dine øyne, siden du har lagt hele dette folkets byrde på meg?»

Har jeg fått denne oppgaven for dette folket? Jeg har ikke født dem; hvorfor sier du til meg at jeg skal bære dem i fanget som en amme bærer et spedbarn, til landet du sverget å gi deres fedre?

Hvor skal jeg få kjøtt til hele dette folket? For de klager til meg og sier: «Gi oss kjøtt å spise!»

Jeg klarer ikke å bære hele dette folket alene; det er for tungt for meg.

Dersom du vil fortsette å behandle meg slik, ber jeg deg: vær så snill å drepe meg. Hvis jeg har funnet nåde i dine øyne, la meg slippe å se min elendighet.

Herren sa til Moses: «Samle for meg sytti av Israels eldste, dem som du vet er folkets eldste og ledere. Ta dem med til møteteltet, så de kan stå der sammen med deg.

Jeg vil komme ned og tale med deg der. Jeg skal ta av den ånd som er over deg, og legge den på dem. De skal bære byrden av folket sammen med deg, slik at du ikke behøver å bære den alene.

Til folket skal du si: Hellig dere i morgen, for dere skal få kjøtt å spise. Herren har hørt klagene deres og sagt: «Hvem vil gi oss kjøtt å spise? Det var bedre for oss i Egypt.» Nå skal Herren gi dere kjøtt, og dere skal spise.

Det blir ikke en dag, ikke to dager, ikke fem dager, ikke ti dager, og ikke tjue dager.

Det blir ikke en dag, ikke to dager, ikke fem dager, ikke ti dager, og ikke tjue dager, men en hel måned, til det kommer ut av neseborene deres og blir en vederstyggelighet for dere, fordi dere har forkastet Herren som er midt blant dere, og grått for hans ansikt og sagt: «Hvorfor dro vi ut av Egypt?»

Moses sa: «Det er seks hundre tusen fotfolk her, og du sier: «Jeg vil gi dem kjøtt, så de kan spise hver dag i en måned!?»

Skal sauer og okser slaktes for dem for å dekke dette behovet? Eller skal alle fiskene i havet samles for dem for å mette dem?

Men Herren sa til Moses: «Er Herrens arm for kort? Nå skal du se om mitt ord går i oppfyllelse for deg eller ikke.»

Moses gikk ut og fortalte folket Herrens ord. Han samlet sytti menn av folkets eldste og stilte dem rundt teltet.

Herren kom ned i skyen og talte til ham. Han tok av den ånd som var over Moses, og la den på de sytti eldste. Da ånden kom over dem, begynte de å profetere; men det gjorde de ikke siden.

To menn hadde blitt igjen i leiren, den ene het Eldad og den andre Medad. Ånden kom også over dem, for de var på listen, men hadde ikke gått ut til teltet; de profeterte i leiren.

En ung mann løp av sted og fortalte Moses: «Eldad og Medad profeterer i leiren.»

Josva, Nuns sønn, som hadde tjent Moses siden ung alder, svarte: «Moses, min herre, stopp dem!»

Men Moses sa til ham: «Er du sjalu for min skyld? Jeg skulle ønske hele Herrens folk var profeter og at Herren ville legge sin ånd på dem.»

Så trakk Moses seg tilbake til leiren sammen med Israels eldste.

Da kom det en kraftig vind fra Herren og førte vaktler inn fra havet, og de falt ned over leiren, en dagsreise på den ene siden og en dagsreise på den andre siden, rundt hele leiren. Vaktlene lå to alen høyt over bakken.

Folket sto opp hele dagen og hele natten og neste dag for å samle vaktler. Den som samlet minst, hadde ti homer, og de bredte dem ut rundt leiren.

Men mens kjøttet fremdeles var mellom tennene deres, før de hadde tygget det, ble Herrens vrede opptent mot folket, og Herren rammet folket med en stor plage.

Stedet ble kalt Kibrot-Hatta'ava, fordi der begravde de folket som hadde begjært mat.

Fra Kibrot-Hatta'ava dro folket til Hazerot, og de slo leir i Hazerot.