Da hevet hele menigheten stemningen av klager, og folket gråt hele natten.

Alle Israels barn klaget høylytt på Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: «Hadde vi bare dødd i Egypt eller i denne ørkenen!

Hvorfor fører Herren oss til dette landet, bare for at vi skal dø for sverdet? Våre koner og barn vil bli tatt til fange. Ville det ikke vært bedre for oss å vende tilbake til Egypt?»

Og de sa til hverandre: «La oss utpeke ledere og vende tilbake til Egypt.»

Da falt Moses og Aron på ansiktet foran hele Israels menighet.

Men Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blant dem som hadde speidet ut landet, rev klærne sine.

De sa til hele menigheten av Israels barn: «Landet vi dro gjennom for å speide det ut, er et veldig, veldig godt land.»

Hvis Herren finner glede i oss, ønsker han å føre oss inn i dette landet og gi det til oss, et land som flyter med melk og honning.

Bare gjør ikke opprør mot Herren, og vær ikke redd folket i landet, for de vil bli vår mat. Deres beskyttelse har falt fra dem, men Herren er med oss. Frykt dem ikke.»

Hele menigheten truet med å steine dem, men Herrens herlighet viste seg i møteteltet for alle Israels barn.

Herren sa til Moses: «Hvor lenge vil dette folket forakte meg, og klarer vi ikke å tro på alt det jeg har gjort blant dem?

Jeg vil ramme dem med pest og utrydde dem. Men deg vil jeg gjøre til et folk som er større og sterkere enn dem.»

Men Moses sa til Herren: «Da vil egypterne høre om det, for med din kraft førte du dette folket opp fra blant dem.

Og de vil si til innbyggerne i dette landet, som har hørt at du, Herre, er nær dette folket, at du, Herre, har vist deg for dem, at din sky står over dem, og at du går foran dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten.

Hvis du nå dreper hele dette folket som én mann, vil de nasjonene som har hørt om din berømmelse, si:

‘Herren klarte ikke å føre dette folket inn i det landet han sverget å gi dem. Derfor drepte han dem i ørkenen.’

Derfor, Herre, la din kraft vise seg stor, som du har sagt:

Herren er sen til vrede og rik på miskunnhet, som tilgir skyld og lovbrudd, men som ikke lar den skyldige slippe ustraffet. Han straffer også barna for fedrenes synd, til tredje og fjerde generasjon.

Tilgi nå den synden til dette folket i samsvar med din store miskunn, slik du har tilgitt dette folket helt fra Egypt og inntil nå.»

Da sa Herren: «Jeg har tilgitt, som du ba om.

Men så sant jeg lever, og Herrens herlighet fyller hele jorden,

skal ingen av mennene som har sett min herlighet og de tegnene jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, men likevel har satt meg på prøve ti ganger og ikke hørt på meg, se det landet jeg sverget til deres fedre. Ingen av dem som har foraktet meg, skal se det.

se det landet jeg sverget til deres fedre. Ingen av dem som har foraktet meg, skal se det.

Men min tjener Kaleb har en annen ånd og har fulgt meg trofast. Ham vil jeg føre inn i det landet han har vært i, og hans etterkommere skal arve det.

Så nå bor amalekittene og kanaaneerne i dalen. I morgen skal dere vende om og trekke ut i ørkenen mot Rødehavet.»

Herren talte til Moses og Aron og sa:

«Hvor lenge skal denne onde menigheten klage over meg? Jeg har hørt klagemålene fra Israels barn mot meg.

Si til dem: ‘Så sant jeg lever, sier Herren, skal jeg gjøre med dere slik som dere har sagt i mine ører.

Deres døde kropper skal falle i denne ørkenen, alle dere som ble talt, alle som var tjue år eller eldre, dere som har klaget mot meg.

Ingen av dere skal komme inn i det landet jeg sverget å la dere bo i, unntatt Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn.

Men barna deres, som dere sa ville bli bytte, dem skal jeg føre inn i landet, og de skal kjenne landet dere har foraktet.

Men dere, deres døde kropper skal falle i denne ørkenen.

Barna deres skal vandre rundt i ørkenen i førti år og lide under deres synd, helt til deres døde kropper ligger i ørkenen.

I førti år, én dag for hvert år dere speidet ut landet, skal dere bære skylden for deres synder, og dere skal kjenne min avvisning.

Jeg, Herren, har talt. Dette vil jeg gjøre med hele denne onde menigheten som har slått seg sammen mot meg. I denne ørkenen skal de ende sine liv, her vil de dø.»

De mennene som Moses hadde sendt for å speide ut landet, og som nå vendte tilbake og fikk hele menigheten til å klage mot ham ved å spre et dårlig rykte om landet,

de mennene som hadde spredd et dårlig rykte om landet, døde av en plage for Herrens åsyn.

Men Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, overlevde blant de menn som hadde gått for å speide ut landet.

Moses fortalte alle Israels barn disse ordene, og folket sørget stort.

Tidlig neste morgen gikk de opp til toppen av fjellet og sa: «Her er vi, vi vil gå opp til stedet som Herren har lovet, for vi har syndet.»

Men Moses sa: «Hvorfor prøver dere å gå imot Herrens bud? Det vil ikke lykkes.

Gå ikke opp, for Herren er ikke blant dere. Dere vil bli slått av fiendene deres.

For amalekittene og kanaaneerne er foran dere, og dere vil falle for sverdet. Fordi dere har vendt dere bort fra Herren, vil han ikke være med dere.»

De prøvde likevel opprøret å gå opp til toppen av fjellet, men Herrens paktkiste og Moses beveget seg ikke ut fra leiren.

Da kom amalekittene og kanaaneerne, som bodde på fjellet der, ned og slo dem og jagde dem helt til Horma.