Kongen av Arad, en kanaaneer som bodde i sør, hørte at israelittene kom via Atarim-veien, så han angrep dem og tok noen av dem til fange.

Israelittene avla et løfte til Herren og sa: «Hvis du gir dette folket over til oss, vil vi ødelegge byene deres.»

Herren hørte Israel og overga kanaaneerne til dem. Israel ødela dem og byene deres, og stedet ble kalt Horma.

Så dro de fra fjellet Hor langs veien mot Rødehavet for å omringe Edom-landet, men folket mistet tålmodigheten underveis.

De klaget til Gud og Moses og sa: «Hvorfor førte dere oss opp fra Egypt for å dø i ørkenen? Vi har verken brød eller vann, og vi avskyr denne elendige maten.»

Da sendte Herren giftslanger blant folket. De bet folk, og mange israelitter omkom.

Folket kom til Moses og sa: «Vi har syndet, for vi har talt mot Herren og mot deg. Be til Herren om at han tar bort slangene fra oss.» Så ba Moses for dem.

Herren sa til Moses: «Lag en slange av bronse og sett den på en stang. Alle som blir bitt, skal se på den, så skal de leve.»

Moses laget en bronseorm og satte den på en stang. Når noen ble bitt av en slange og så på bronseormen, ble de helbredet.

Israelittene dro videre og slo leir i Obot.

Så dro de fra Obot og slo leir i Ijija-Abarim, i ørkenen øst for Moab.

Derfra dro de videre og slo leir i dalen ved Zered.

Derfra dro de videre og slo leir på den andre siden av Arnon, som renner gjennom ørkenen og markerer grensen til amorittene. For Arnon er Moabs grense, mellom Moab og amorittene.

Derfor står det skrevet i boken om Herrens kriger: «Vaheb ved Sufa og dalene ved Arnon,

og strømmen langs elven som leder til byen Ar, som ligger ved Moabs grense.»

Derfra dro de videre til Beer, den brønnen som Herren sa til Moses: «Samle folket, så vil jeg gi dem vann.»

Da sang Israel denne sangen: «Stig opp, brønn! Syng til den!»

«Brønnen som ble gravd ut av ledere, utgravd av folket med sine staver. Fra ørkenen dro de til Mattana,

og fra Mattana til Nahaliel, og fra Nahaliel til Bamot,

og fra Bamot til dalen i Moabs land, til toppen av Pisgas fjell som vender mot ørkenen.»

Israelittene sendte budbringere til Sihon, amorittenes konge, med dette budskapet:

«La oss få gå gjennom landet ditt. Vi skal ikke avvike til markene eller vingårdene, og vi skal ikke drikke vann fra brønnene. Vi skal følge kongeveien inntil vi har passert ditt område.»

Men Sihon tillot ikke Israel å gå gjennom hans område. Han samlet hele sitt folk og dro ut i ørkenen for å møte Israel ved Jahas og kjempet mot dem.

Israel slo ham med sverdet og inntok hans land fra Arnon til Jabbok, helt til grensene til ammonittene, for ammonittenes grense var sterk.

Israel inntok alle byene og bodde i alle amorittenes byer, inkludert Hesbon og alle dens småbyer.

For Hesbon var Sihons by, kongen av amorittene, som hadde kriget mot den første kongen av Moab og tatt hele hans land fra Arnon.

Derfor sier visdommens talere: «Kom til Hesbon! La Sihons by bli bygget opp og befestet.»

For ild gikk ut fra Hesbon, en flamme fra Sihons by. Den fortærte Moabs Ar og herskerne over Arnons høyder.

Ve deg, Moab! Du er fortapt, du folkene til Kemosj! Han har gjort sine sønner til flyktninger og sine døtre til krigsfanger for amorittkongen Sihon.

Vi har vunnet over dem. Hesbon er ødelagt fram til Dibon. Vi har lagt dem i ruiner helt til Nofa og til Medeba.»

Slik bodde Israel i amorittenes land.

Moses sendte spioner til Jazer, og de inntok dens avhengige byer, og Israel drev ut amorittene som bodde der.

Deretter snudde de og dro opp til Basan, og Og, kongen av Basan, dro ut mot dem med hele sitt folk til Edrei for å kjempe.

Herren sa til Moses: «Vær ikke redd for ham, for jeg har gitt ham i din hånd, sammen med hele hans folk og landet hans. Du skal gjøre med ham som du gjorde med amorittenes konge Sihon, som bodde i Hesbon.»

Så slo de ham og hans sønner og hans hele folk, til ingen var igjen, og de inntok hans land.