Ved elvene i Babel satt vi og gråt, for vi husket Sion med dyp sorg.

På piletrærne hengte vi opp harper for å uttrykke vår sorg.

For de som fanget oss spurte oss om å synge, og de som plaget oss krevde sanger fra Sion: 'Syng en av Sions sanger for oss.'

Hvordan kan vi synge Herrens sang i et fremmed land?

Hvis jeg glemmer deg, Jerusalem, la høyre hånd min miste sin kraft.

La tungen min bli lammet om jeg ikke husker deg, om jeg ikke setter Jerusalem over all annen glede.

Herre, husk Edoms barn på Jerusalems dag, da de ropte: 'Riv ned, riv ned, helt til grunnvollen!'

Datter Babel, du som skal bli ødelagt, lykkelig er den som gjengjelder deg for det grusomme du har gjort.

Lykkelig er den som får rettet sin vrede mot dine små barn og straffer dem.