Til sangeren. En salme for Korahs barn.

Som en hjort lengter etter bekker med vann, slik lengter sjelen min etter deg, Herre.

Sjelen min tørster etter Gud, den levende Gud. Når kan jeg komme og møte deg, Gud?

Mine tårer har vært mitt daglige brød, både dag og natt, mens jeg stadig blir hånet av dem som spør: «Hvor er din Gud?»

Dette vil jeg huske: hvordan jeg gikk i folket i festtog til Guds hus med jubel og lovsang, blant dem som feiret høytid.

Hvorfor er du trist, min sjel? Hvorfor urolige? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal fremdeles prise ham, min frelse og min Gud.

Min Gud, jeg er i dyp nød; derfor minnes jeg deg fra Jordans land og Hermons fjell, fra Misars høyder.

Dyp kaller på dyp ved lyden av dine fossefall; alle dine bølger og stormer har rast over meg.

På dagen gir Herren sin nåde, og om natten synger jeg med ham, en bønn til min Gud som lever.

Jeg vil si til Gud, min klippe: «Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå med sorg på grunn av fiendens press?»

Mine fiender håner meg, og smerten i sjelen gnager; de sier daglig til meg: «Hvor er din Gud?»

Hvorfor er du trist, min sjel? Hvorfor er du urolig? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal enda en gang prise ham, min frelse og min Gud.