Til dirigenten. En salme for Korahs sønner.

Hør på dette, alle folk! Lytt, dere som bor i verden,

både store og små, både rike og fattige, sammen.

Min munn vil tale om visdom, og mine indre tanker skal gi innsikt.

Jeg vil lytte til en lignelse og åpne min gåte med lydene fra harpen.

Hvorfor skulle jeg frykte i vanskelige dager når mine fiender omringer meg?

De som setter sin lit til sine rikdommer og roser seg av sin velstand,

en bror kan ikke frelse sin bror; ingen kan gi Gud løsepenger for ham,

for prisen for hans sjel er for høy, den kan ikke gjøres opp.

Så han kan leve evig og unngå gravens makt.

For de ser at de vise dør; de tåpelige dør også, de etterlater sine rikdommer til andre.

I sine innerste tanker tror de at deres hus står evig, deres boliger gjennom alle slekter; de gir sine navn til landområder.

Men mennesket, i sin storhet, vil ikke vare; det er lik dyrene som går til grunne.

Slik går de, de tåpelige, og deres etterfølgere.

Som sauer fører de til dødsriket, og døden skal være deres hyrde; de rettskafne skal herske over dem i morgenens lys. Deres kropper skal forgå borte fra sine boliger.

Men Gud vil frelse min sjel fra dødsrikets grep, for han vil ta meg til seg. Sela.

Vær ikke redd når noen blir rik, når han opplever ære i sitt hus.

For han skal ikke ta med seg noe når han dør; hans egen ære følger ham ikke ned.

Selv om han velsigner seg selv mens han lever – for folk roser deg når du gjør godt mot deg selv –

skal han gå til sine forfedre, som aldri skal se lyset.

Mennesket, i sin storhet, uten forståelse, er som dyrene.