En læresalme av Asaf. Hør, mitt folk, på min undervisning! Vend øret til ordene fra min munn.

Jeg vil åpne min munn med en lignelse; jeg vil fremføre gåter fra oldtiden.

Hva vi har hørt og vet, og hva våre fedre har fortalt oss,

skal vi ikke skjule for deres barn. Vi vil fortelle om Herrens prisverdige gjerninger, hans styrke og de under han har gjort.

Han reiste et vitnesbyrd i Jakob og satte en lov i Israel. Han befalte våre fedre å gjøre dem kjent for sine barn,

så en kommende slekt, barna som skulle fødes, kunne lære det, reise seg og fortelle det til sine barn.

Slik kunne de sette sitt håp til Gud, ikke glemme Guds gjerninger, men holde fast ved hans bud.

De burde ikke være som sine fedre, en trassig og opprørsk slekt, en slekt som ikke hadde gjort hjertet stødig og ikke var trofast mot Gud med sin ånd.

Efraims barn, bueskyttere bevæpnet med piler, vendte om på kampdagen.

De holdt ikke på Guds pakt og nektet å følge hans lov.

De glemte hans gjerninger og de under som han hadde vist dem.

Foran deres fedre gjorde han underverker i Egyptens land, på Zoans mark.

Han kløvde havet og lot dem gå over, han reiste vannet som en voll.

Om dagen ledet han dem med skyer, og hele natten med ildens lys.

Han kløvde klipper i ørkenen og ga dem rikelig å drikke som fra dype avgrunner.

Han lot bekker strømme ut av klippen og vann flyte ned som elver.

Men de fortsatte å synde mot ham og gjorde opprør mot Den høyeste i det tørre landet.

De fristet Gud i sitt hjerte ved å kreve mat for sin sult.

De talte mot Gud og sa: «Kan Gud dekke bord i ørkenen?

Se, han slo på klippen, så vannet strømmet ut og bekker flommet over. Kan han også gi oss brød, eller skaffe kjøtt til folket sitt?

Da Herren hørte det, ble han harm. En ild ble tent mot Jakob, og hans vrede steg opp mot Israel,

fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.

Men han befalte skyene der oppe; og himmelens dører åpnet han.

Han lot manna regne over dem til å spise, og han ga dem korn fra himmelen.

Englebrød spiste mennesker; han sendte dem reisemat til det fulle.

Han lot østenvinden fare hen over himmelen og førte sørvinden an med sin kraft.

Han lot kjøtt regne over dem som støv, og vingede fugler som havets sand.

Han lot dem falle midt i leiren, rundt omkring deres boliger.

De åt og ble rikelig forsynt; han skaffet dem det de lengtet etter.

Men før de hadde stillet sin hunger, mens maten ennå var i deres munn,

ble Guds vrede reist mot dem. Han slo ned de kraftige blant dem, felte Israels ungdom.

Til tross for alt dette syndet de fortsatt, og de trodde ikke på hans under.

Derfor lot han deres dager ende i tomhet og deres år i plutselig skrekk.

Når han slo dem ned, søkte de ham. De omvendte seg og lette etter Gud.

De husket da at Gud var deres klippe, og Gud Den høyeste deres gjenløser.

Men de smigret ham med sin munn og løy for ham med sin tunge.

Deres hjerter var ikke rette mot ham, og de var ikke trofaste mot hans pakt.

Men han som er barmhjertig, tilga synd og tilintetgjorde dem ikke. Mange ganger holdt han sin vrede tilbake og vekket ikke opp all sin harme.

Han husket at de var kjøtt, en ånd som går bort og ikke vender tilbake.

Hvor ofte gjorde de ikke opprør mot ham i ørkenen og bedrøvet ham i ødemarken!

De fristet Gud igjen og igjen og forbitret Israels Hellige.

De husket ikke hans hånd og den dag da han forløste dem fra fienden.

Da han utførte sine tegn i Egypt og sine under i Zoans mark.

Han forvandlet deres elver til blod, så de ikke kunne drikke av sine strømmer.

Han sendte fluesvermer blant dem som fortærte dem, og frosker som ødela dem.

Han overlot deres avlinger til gresshopper og deres arbeid til gnagere.

Han ødela deres vinstokker med hagl og deres morbærtrær med frost.

Han overlot deres kveg til hagl og deres buskap til brennende ild.

Han sendte sin glødende vrede over dem, raseri og forferdelse, angrepshærer av ulykker.

Han banet vei for sin vrede. Han sparte ikke deres liv fra døden, men ga dem over til pesten.

Han slo ned alle førstefødte i Egypt, førsten av styrke i Kams telt.

Han førte sitt folk ut som en saueflokk, han ledet dem som en saueflokk gjennom ørkenen.

Han ledet dem trygt, så de ikke var redde, men havet dekket deres fiender.

Han brakte dem til sitt hellige land, til fjellet hans høyre hånd hadde vunnet.

Han drev ut folkeslag for dem og delte deres arv med målesnor, lot Israels stammer bo i deres telt.

Men de fristet Gud Den høyeste og gjorde opprør mot ham, og de holdt ikke hans vitnesbyrd.

De falt tilbake og var utro mot Gud som sine fedre, de vendte seg bort som en sviktende bue.

De vakte hans harme med sine offersteder og egget ham til vrede med sine utskårne bilder.

Da Gud hørte det, ble han vred, og han avviste Israel fullstendig.

Han forlot sin bolig i Shilo, teltet som han slo opp blant menneskene.

Han overga sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.

Han overga sitt folk til sverdet; han ble rasende på sin arv.

Ungguttene ble fortært av ild, og jomfruene fikk ikke brudeskikker.

Deres prester falt for sverdet, og deres enker gråt ikke.

Da våknet Herren som en sovende, som en kriger som skriker av vin.

Han slo sine fiender til retrett, de ble til en evig skam.

Han forkastet Josefs telt, han valgte ikke Efraims stamme.

Men han valgte Judas stamme, Sions berg som han elsket.

Han bygde sin helligdom som himlereisene, som jorden som han har fundamentert for evig tid.

Han valgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene.

Fra saueframingen hentet han ham til å gjete sitt folk Jakob, og sin arv Israel.

Og han gjette dem med hjertets integritet og ledet dem med kyndige hender.