Så kom han til Derbe og Lystra. Og se, der var en disippel ved navn Timoteus, sønn av en troende jødisk kvinne, men faren var en greker.

Han var godt ansett av brødrene i Lystra og Ikonium.

Paulus ville ha ham med på reisen, og tok og omskar ham på grunn av jødene som bodde på de stedene, for de visste alle at hans far var greker.

Mens de reiste gjennom byene, overleverte de forordningene som var bestemt av apostlene og de eldste i Jerusalem, for at de skulle holde dem.

Så ble menighetene styrket i troen og økte i tall hver dag.

De reiste gjennom Frygia og det galatiske område, men Den Hellige Ånd hindret dem fra å forkynne ordet i Asia.

Da de kom nær Mysia, forsøkte de å dra til Bithynia, men Ånden tillot det ikke.

Så de gikk gjennom Mysia og kom ned til Troas.

Og om natten fikk Paulus et syn: En makedonisk mann stod og bønnfalt ham og sa: 'Kom over til Makedonia og hjelp oss.'

Etter at han hadde sett synet, forsøkte vi straks å dra over til Makedonia, overbevist om at Herren hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem.

Vi seilte da fra Troas og gikk direkte til Samothrake, og dagen etter til Neapolis.

Og derfra videre til Filippi, som er den fremste byen i den delen av Makedonia, og en koloni: og vi ble i denne byen noen dager.

Og på sabbaten gikk vi ut av byen ned til elven, hvor det var skikk å holde bønn; og vi satte oss ned og talte til kvinnene som var samlet der.

Og en kvinne ved navn Lydia, en purpurhandler fra byen Tyatira, som fryktet Gud, hørte oss: hennes hjerte åpnet Herren, så hun ga akt på det som ble talt av Paulus.

Og da hun ble døpt, og hennes hus, ba hun oss og sa: Hvis dere har funnet meg trofast mot Herren, kom inn i mitt hus og bli der. Og hun overtalte oss.

Og det skjedde, da vi gikk til bønnen, at en viss pike med en spådomsånd møtte oss, som brakte sine herrer stor vinning ved spådom.

Hun fulgte Paulus og oss, og ropte og sa: Disse menn er den høyeste Guds tjenere, som forkynner dere frelsens vei.

Og dette gjorde hun mange dager. Men Paulus ble trett og vendte seg og sa til ånden: Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn å fare ut av henne. Og den forlot henne samme stund.

Men da hennes herrer så at deres håp om vinning var borte, grep de Paulus og Silas og dro dem til torget foran magistratene,

og førte dem fram for styresmennene, og sa: Disse menn, som er jøder, forstyrrer vår by meget,

og lærer skikker, som ikke er lovlig for oss å motta eller gjøre, da vi er romere.

Og mengden reiste seg sammen mot dem: og magistratene lot rive klærne av dem, og befalte å slå dem.

Og da de hadde slått dem meget, kastet de dem i fengsel og befalte fangevokteren å vokte dem godt:

Som han fikk en slik befaling, kastet han dem i det innerste fengselet og festet deres føtter i stokken.

Men ved midnatt ba Paulus og Silas og sang lovsanger til Gud: og fangene hørte dem.

Og plutselig kom det et stort jordskjelv, så fengselets grunnvoller skalv: og straks ble alle dørene åpnet, og alles lenker ble løst.

Og fangevokteren våknet og så fengselsdørene åpne, dro han sitt sverd og ville drepe seg selv, da han trodde fangene var rømt.

Men Paulus ropte med høy røst og sa: Gjør deg selv ingen skade: for vi er alle her.

Så ba han om lys, sprang inn og falt skjelvende ned foran Paulus og Silas,

og førte dem ut og sa: Herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?

Og de sa: Tro på Herren Jesus Kristus, så skal du bli frelst, du og ditt hus.

Og de talte Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus.

Og samme time på natten tok han dem med seg og vasket deres sår; og så ble han og alle hans døpt.

Og han førte dem inn i sitt hus, satte mat for dem og gledet seg, etter å ha trodd på Gud med hele sitt hus.

Og da det ble dag, sendte magistratene offiserene og sa: La de mennene gå.

Og fangevokteren fortalte dette til Paulus: Magistratene har sendt beskjed om at dere skal løslates: nå kan dere gå i fred.

Men Paulus sa til dem: De har pisket oss offentlig uten dom, oss romerske borgere, og kastet oss i fengsel; og nå driver de oss ut i hemmelighet? Nei, sannelig; la dem selv komme og føre oss ut.

Offiserene fortalte disse ord til magistratene: og de ble redde da de hørte at de var romerske borgere.

Og de kom og ba dem om unnskyldning og førte dem ut og bad dem om å forlate byen.

Da de gikk ut av fengselet, gikk de inn til Lydia: og da de hadde sett brødrene, trøstet de dem og dro.