Og Paulus så fast på Rådet og sa: Brødre, jeg har i all god samvittighet vandret for Gud inntil denne dag.

Og ypperstepresten Ananias bød dem som stod hos ham at slå ham på munnen.

Da sa Paulus til ham: Gud skal slå deg, du kalkede vegg! Sitter du og dømmer meg etter loven, og befaler å slå meg mot loven?

Og de som stod der, sa: Håner du Guds yppersteprest?

Da sa Paulus: Brødre, jeg visste ikke at han var yppersteprest; for det står skrevet: Du skal ikke tale ondt om folkets øvrighet.

Men da Paulus visste at den ene del var sadduseere og den andre fariseere, ropte han ut i rådet: Brødre, jeg er en fariseer, sønn av en fariseer; for håpets og de dødes oppstandelses skyld står jeg her til doms.

Da han hadde sagt dette, oppstod det strid mellom fariseerne og sadduseerne, og forsamlingen ble splittet.

For sadduseerne sier at det ikke er noen oppstandelse, ei heller engel eller ånd, men fariseerne bekjenner begge deler.

Da ble det et stort rop, og noen av de skriftlærde på fariseernes side reiste seg og stridde hårdt og sa: Vi finner intet ondt i denne mann, men om en ånd eller en engel har talt til ham, la oss ikke stride mot Gud.

Men da det ble stor strid, ble ilde til mote for høvedsmannen, som fryktet at Paulus skulle bli revet i stykker av dem; og han bød at krigsfolket skulle gå ned og rive ham ut og føre ham inn i festningen.

Den påfølgende natten stod Herren hos ham og sa: Vær frimodig, Paulus! for likesom du har vitnet om meg i Jerusalem, så skal du også vitne i Rom.

Da det ble dag, dannet jødene en sammensvergelse og bandt seg ved en forbannelse til hverken å ete eller drikke før de hadde slått Paulus ihjel.

Det var over førti som hadde inngått denne ed.

De gikk til yppersteprestene og de eldste og sa: Vi har bundet oss med en stor ed til å ikke smake noe før vi har slått Paulus ihjel.

Nå altså, gi rådet beskjed om at han skal føres ned til dere, som om dere ville få greiere rede på hans sak; men før han er kommet nær, er vi rede til å drepe ham.

Men Paulus' søstersønn fikk høre om bakholdet, og han gikk og kom inn i festningen og fortalte det til Paulus.

Så kalte Paulus på en av centurionene og sa: «Led denne unge mannen til kommandanten, for han har noe å fortelle ham.»

Så tok han ham med og førte ham til kommandanten og sa: «Den fangen Paulus kalte meg til seg og bad meg lede denne unge mannen til deg, som har noe å si deg.»

Kommandanten tok ham med seg, gikk avsides og spurte: «Hva er det du har å si meg?»

Han svarte: «Jødene har avtalt å be deg føre Paulus ned til rådet i morgen, som om de ville forhøre ham grundigere.»

Men vær ikke overtalt av dem, for mer enn førti menn av dem ligger på lur for ham. De har sverget at de verken vil spise eller drikke før de har drept ham. Nå er de klare, og venter bare på løfte fra deg.»

Så lot kommandanten den unge mannen gå og befalte ham: «Se til at du ikke sier til noen at du har meddelt meg dette.»

Så kalte han på to centurioner og sa: «Gjør i stand to hundre soldater til å gå til Cæsarea samt sytti ryttere og to hundre spydmenn ved den tredje time av natten.»

Få også hester klare, så de kan sette Paulus på og bringe ham trygt til landshøvding Felix.»

Og han skrev et brev som lød slik:

Claudius Lysias til den utmerkede landshøvding Felix: Hilsen.

Denne mannen ble grepet av jødene og skulle dreptes av dem. Da kom jeg med soldatene og reddet ham, etter at jeg fikk vite at han var romersk borger.

Jeg ville vite grunnen til at de anklaget ham, så jeg førte ham inn i deres råd.

Jeg fant ut at han ble anklaget for spørsmål i deres lov, men at det ikke var noe anklagelse mot ham som fortjener død eller fengsel.

Da jeg ble gjort kjent med at det var et angrep på gang mot mannen, sendte jeg ham straks til deg og befalte også anklagerne hans å fremlegge sin sak for deg. Farvel.

Soldatene tok da Paulus som de hadde fått befaling, og førte ham om natten til Antipatris.

Neste dag lot de rytterne gå videre med ham, mens de selv vendte tilbake til kasernen.

Da de kom til Cæsarea og overleverte brevet til landshøvdingen, stilte de også Paulus fram for ham.

Landshøvdingen leste brevet og spurte hvilken provins han var fra. Da han fikk vite at han var fra Kilikia,

sa han: 'Jeg skal høre din sak når anklagerne dine også er kommet.' Og han befalte at Paulus skulle holdes i forvaring i Herodes' praetorium.